Ungt blod!

Jeg vil ha ungt blod! Det virker som jeg er den eneste, mens resten av samfunnet har hele oppmerksomheten rettet mot fortiden. Nostalgi kaller de det, nu vel. Jeg mener at samfunnet er gjennomsyret av nekrofili. De høyest aktede kunstverkene og musikken er jo noen hundre år gamle.

Hva er det som gjør at det forgagne er så tiltrekkende? Hvorfor vil vi heller elske med 300 år gamle drakulaer enn purunge jomfruer. Hvem vet? Jeg er en av få personer jeg kjenner som ser bakover bare for å vite hvilken retning jeg er på vei i.

Jeg hører på gammel musikk for å vite at den nye er ny ikke bare i årstallet, som det meste av dagens pop og rock, men også i innholdet og formen. Jeg leser gamle bøker for å få visshet om de tankene jeg har er tenkt før eller om de er et utslag av min genialitet.

Jeg vil mye heller være, som Markus Krunegård, en vampyr, enn dem som elsker vampyrer. Jeg vil ha det unge blodet.


Likevel har jeg, inspirert av samfunnets bakstreverske holdninger, tatt et dypdykk i min egen fordums kreative utfoldelse, og funnet frem noen låter jeg lagde i ungdomstiden. Dette er hardcore techno, som jeg produserte i en tid da jeg levde et utsvevende liv og egentlig var ganske lei av alkohol, nemlig i femtenårsalderen.

1. Denne er best
2. Denne er også bra
3. De siste par minuttene av denne er rimelig kule

Jeg vil ha en utendørs rave med masse glowsticks og denne typen musikk. Noen som er med? (Jeg vet at det vil bli en form for 20-års nostalgi, istedenfor 200-års nostalgi, men likefullt, noe som er så hjernekomprimerende og irriterende som dette her er vel verdt å bruke tid på tenker jeg).

TAKK LYNDON!