Det fikk bare stå sin prøve, jeg skulle jo tross alt bare synes, ikke luktes på. Dagen før jeg skulle på modell-castingen fant jeg det passende å endre litt på frisyren. Jeg hadde nylig sett filmen La den retta komma in. En gripende svensk vampyrfilm, som absolutt er å anbefale. Unggutten i hovedrollen (bildet) har en hårklipp lik den en av guttene i Brødrene Løvehjerte hadde, og jeg tenkte at sånn vil jeg også se ut. Så jeg tok saksa fatt og klipte i vei.
Chuck Palahniuk er ute med ny bok. Den har vært ny en god stund nå, men jeg tenkte at tiden var mør for å få litt oppmerksomhet rundt denne.
REPO
I filmen Liar Liar (Lystløgneren) kunne ikke Jim Carrey lyve. I filmen Yes Man kunne han bare si ja. Nå kommer enda en helsprø komedie med den tvangsnevrotiske trynevrengeren. Jim Carey er:I filmen spiller Jim Carrey Jim Carrey, en dårlig skuespiller som ikke vil innse at han ikke kan spille andre filmer en idiotiske komedier, og som derfor prøver seg på seriøse roller, men feiler miserabelt.
Heldigvis kommer dette til å endre seg. Forvandlingen begynner med at sønnen til Jim Carrey lager grimaser ved kjøkkenbordet.
.jpg)
Haha! Jeg blir glad av denne tegningen fordi Sisofys må være den eneste i hele universet som gjør mindre fremgang enn meg.Å, for en feiende flott låt Christian Ingebrigtsen har snekret sammen til Fremskrittspartiet. Jeg skriver snekret sammen bevisst for mannen sier dette i et intervju med VG:
- Det er Frp sin sang. Jeg er ikke Frp sin artist. Det er ikke slik at håndverkere og snekkere ikke gidder å jobbe for folk med andre politiske syn. Jeg er en artist og kan lage sanger for alle, svarer han.
Hvilken fantastisk måte å selge sin artistiske integritet på! Ingebrigtsen er den eneste artisten jeg har sett som insisterer på å ikke være mer kreativ enn den gjengse håndverker. Hvilken herlig selvinnsikt!
Eller er det bare lureri? Er Christian Ingebrigtsens låt en parodi på Fremskrittspartiets politikk, laget for å drite ut deres påtatte liksom-folkelighet. Teksten virker unektelig ganske sarkastisk:
Jeg er som folk flest
Jeg vil være fri
Til å velge selv
Å få leve i fred
Jeg tror at vi skal få
Slik som vi gir
Og at hver og en
Er sin egen lykkesmed
For det vi høster nå
Plantet vi i går
Med frihet har vi ansvar for å så
De valgene vi tar
På leting etter svar
Bygger lag for lag
Fremtiden i dag
TAKK LYNDON!
Jeg hadde helt glemt at jeg en gang på 60-tallet skrev en bok om alkohol som gift og legemiddel. Det var en fantastis sak, som høstet meg stor ære.
De tradisjonelle mediene har problemer med å omstille seg, og taper terreng mot nettet. Spesielt gjelder dette for avisene. Like fullt er redaktørene blant de som er mest positive til bloggerne, twitterne og facebook-ekshibisjonistene. Mantraet fra de som tidligere har vært portalvoktere for hvilken informasjon som formidles er at nettet demokratiserer og styrker ytringsfriheten. Nå kan alle bidra og sette dagsorden. 
Det finnes dem som ikke bare angriper de tradisjonelle medienes nyhetsformidling, og ødelegger mulighetene for diskusjon. Enkelte nettbrukere bruker det nye redskapet til å dekonstruere nettet med meningsløs tekst, rotete eksplosivt psykedeliske bilder, glitch-lyder, nettleseren får spasmer eller den refresher siden hyperaktivt.
Lørdag er det Melodi Grand Prix (eller Eurovision som vi kalte det i gamlelandet USA). Jeg har aldri fattet hvorfor de millitante jødene i Israel skal få lov å delta i denne europeiske konkurranse. Det hadde vært mye morsommere om japanerne hadde deltatt, med sine craaazyyyy påfunn.
Nok om det. Jeg har funnet en favoritt til årets konkurranse:
Denne traff meg rett i hjertet. For sjelden møter man vel maken til selvinnsikt og selvironi! Jeg sier ikke mer.
TAKK LYNDON!
Hadde dette vært starten av forrige århundre hadde det vært ekte friker on display. Folk som er veksthemmede, fargehemmede eller har vanvitti mye hårvekst. Da hadde det vært festligere å se på programmet. Da hadde det faktisk kunnet skapt følelser hos seerne, det kunne ha til og med kanskje irritert noen!
Jeg får ofte høre at folk i dag gjør ting bare for å provosere, men bortsett fra religionsfundamentalister og kjipe anti-religiøse (begge leirene er ganske slitsomme), hvem lar seg egentlig provosere av noen ting?
Visst skriver folk hatefulle ytringer på nettdebatter, men de lar seg jo ikke provosere av noe egentlig. De er jo bare sinte unge menn som ikke får seg noe og ikke har venner. Når var siste gang du faktisk følte deg provosert? Da du så at Bjarne Melgaard hadde malt nakne guttunger? NÆÆÆÆ! Det tror jeg faktisk ikke noenting på.
TV og nettet har fratatt oss evnen til å føle noe annet enn en mild overbærenhet med det meste. Ikke at det nødvendigvis er noe negativt. Nietzsche mente jo at vi ikke burde hate noe, men se på alt og alle med nettopp mild overbærenhet.
Problemet er bare at det er ikke lenger bare de tingene vi misliker vi ser på på den måten. Jeg merker at det skal stadig mer til for å rive meg med. En ting som fortsatt får meg gira er skating. Denne nye videoen fra Vega har skating som er fetere enn fetaost (hmm.. det skal jeg ha til middag i dag). Hovedrolleinnhaveren i videoen er penere enn han her, og stemningen er så herlig at jeg kjenner blodet bruse i min over hundre år gamle kropp.
Slutten er spesielt tyngde, i et tømt badebasseng med old-school-brett, og ikke sånt banan-brett som skaterne bruker i dag. Alt var mye kulere på åttitallet.
Skjønt, videoen er jo laget i dag. Så da er det jo noe fett i Y2Kx10 også. Jeg har ikke mistet troa på menneskeheten helt.
TAKK LYNDON!
