Episteme, episteme!

Lyndon Buoy Research Center avdekker nok en gang noe nytt og ekstremt spennende. Denne gangen handler det om Yellowstone National Park. Denne har relokalisert seg til fortennene til en kamerat av meg. Han har nå helt gule fortenner.

TAKK LYNDON!

Mer apestreker

Det har lenge vært uvisst hvordan AIDS oppstod. Sykdommen som først ble oppdaget på åttitallet i USA, og som man lenge trodde bare rammet hemofile og homofile.

En teori, som tidligere vinner av Nobels fredspris, Wangari Maathai, trodde på var at AIDS kom med vaksiner. AIDS var altså noe vesten hadde spredt i Afrika, for å holde kontinente tilbake.

En annen idé har gått ut på at sykdommen opprinnelig stammet fra apekatter, og ble overført til en uforsiktig jeger. Apekatten har, ifølge teorien, blitt skutt, men ikke drept, og idet jegeren skulle avlive den har apen bitt jegeren, og overført viruset fra spyttet sitt til jegeren. Han har siden spredt sykdommen, og ført til dette globalet problemet.

Til nå har denne jegeren vært som "the missing link" i menneskenes opprinnelse. Det har vært umulig å finne ut hvem denne jegeren er!

Lyndon Buoy Research Centre kan nå avdekke at det ganske riktig er apekatter som har brakt denne dødbringende epidemien, men det er ikke et bitt som har spredd sykdommen. Grunnen til at "jegeren" ikke stod frem var at aidsen ble overført gjennom slimhinnekontakt. Personen hadde sex med (eventuelt ble voldtatt av) apekatten!

TAKK LYNDON!

Stilig liv

Lyndon Buoy Research Center har framkommet til en ny og forbedret livsstil, til fordel for det mer tradisjonelle synet om at man skal leve sunt, få mye mosjon og ellers være blid og medgjørlig. Ideen til å lage et nytt livsstilsprogram fikk jeg etter å ha sett litt på programmet Sunt og godt på tv2.Dette programmet burde egentlig hett Sunt, kjedli, kjipt og mongo, men det gjør det ikke. Videre burde programledern spist en sjokolade eller litt rødt kjøtt, for å empatisere med de stakkarne hun mener hun hjelper.

Så til selve livsstilen jeg agiterte for i starten av dagens innlegg.

I følge programledern trenger kroppen omlag 2000 kalorier (kcal) pr. dag. Sist jeg så dette programmet, hadde en skøyer skulket frokosten, og tatt seg en kaffi istedet. Dette resulterte i et diagram som viste at han før kl. 12 hadde fått i seg én kcal -- fra kaffen! Vel... Tenkte jeg. Hvis det er kalorier i kaffe, og disse faktisk består av proteiner (noe som kan stemme), hvorfor ikke lansere kaffe som næringskilde?

Enhver kvasi-realfagsstudent vil kjapt regne seg fram til den omtrentlige mengden kaffe som behøvs hver dag for å dekke kaloribehovet: 2000 kopper (2 dl/kopp) for dag, og kanskje litt mer på lørdag siden det er helg og litt ekstra kos.

Nå vil enhver pragmatiker stusse på hvordan man kan drikke alt dette uten å komme ut av telling; problemet med kostant tilgang på kaffe, samt hva skjer med fordøyelsessystemet?

1. For å holde tellinga, skaff deg en klikker.

2. For å bestandig ha kaffe tilgjengelig, skaff deg en drikkehatt, eller en drikkeryggsekk for lange turer.

3. Siden kaffe er vanndrivende: Drikk masse vann, minst ett glass for annenhver kopp kaffe, for å unngå dehydrering.

--> Her trer nok et problem fram: Alt væskeinntaket, samt det vanndrivende, vil resultere i hyppige dobesøk. Skaff deg en bærbar reisedo, så har du ordnet dette.

For å gjøre det hele litt enklere for deg, har Lyndon Buoy Research Center regnet seg fram til hvor ofte du må supe for å holde en jevn kafferytme utover dagen. Dersom du drikker en sup hvert halve minutt, forutsett at du sover 8 timer (eller var det 9?) hver natt, vil du greier deg gjennom dagen.

Over til problemet med koffein og mulighetene for at et såpass høyt inntak, som nevnt ovenfor, kan plage hjertet: Neida, det gjør ikke det. Det er ikke som å ta efedrin akkurat.

TAKK LYNDON!

Viktig viten

Lyndon Buoy Research Centre har nok en gang gjort urovekkende viktige funn. Det har lenge vært på tide å oppdatere Descartes utdaterte læresetning "Cogito ergo sum". Min forskere og filosofer har kommet fram til en verdig erstatter:

Cogito ergo sju = Jeg tenker, altså sju.

TAKK LYNDON!

Navlelo, hoho

En forsker på Lyndon Buoy Research Centre har funnet svaret på et av de største mysteriene i verden: hvorfor får menn navlelo, mens kvinner ikke gjør det.

I de siste fire årene har han plukket 503 ansamlinger av lo ut av navelen sin.

Svaret er sjokkerende nok at håret på magen i kombinasjon med tekstiler fra teskjorten, svette og død hud, skaper lo. Dette samler seg så i navelen. Når forskeren barberte magen sin produserte han ikke noe lo.

Mysteriet løst.

TAKK LYNDON!

Utstygging

Stirrekonkurranser har vært en yndet måte å vise sin overlegenhet på. Kontaktlinser har derimot gjort den avleggs, siden man med linser kan holde øynene åpne lengre enn man for ikke mer enn 1300 år siden bare kunne drømme om. Derfor har Lyndon Buoy Research Centre lagt hodene i bløt og kommet opp med en ny måte å konkurre på: UTSTYGGING.

"Leken" (i anførselstegn, for dette er mer alvorlig enn selv de olympiske leker) går ut på at man sier de tåpeligste ting man kan tenke seg, og har så forferdelig ansiktsuttrykk som mulig. Målet er å få den du henvender deg mot til å snu seg bort i avsky, forferdelse og oppgitthet.
Forsøk det gjerne med tilfeldige på bussen, personer du nettopp har møtt på fest, eldre familiemedlem i bursdager eller politiet på en lørdagskveld.

Willie Dee utstygger meg grundig med dette platecoveret.
TAKK LYNDON!

Det evigvarende problemet

Livet inneholder nedturer og oppturer. Noen bruker analogien om at livet er en berg og dalbane, andre mener at livet er utelukkende kjipt, mens noen ser på livet som noe man burde leve til det fulle, sette pris på osv. (kristne personer). Videre heter det seg at man burde unngå å være lat, alltid forsøke å lære for øke sin kunnskap. Dette medfører problemer, og man befinner seg på berg og dalbanen igjen. Det jeg prøver å si er at man bestandig har problemer, men at man etterhvert overkommer problemene og finner enten en løsning på de eller en vei rundt.

Jeg har nå i samråd med Lyndon Buoy Research Center (som forøvrig aldri greier å komme til enighet om hvordan navnet faktisk skal skrives) kommet fram til et vedvarende problem som aldri kan løses, ei heller gå rundt, nemlig håret, sveisen, hjernens nærmeste lodne venn.

Alle mennesker har opplevd dårlige hårdager, og like mange har opplevd gode hårdager. Problemet kan altså døyves, men kun ved slump. Hva som forårsaker gode og dårlige hårdager er like ukjent som mørk materie. I håp om å ta seg godt ut over lengre tid, bruker de fleste av oss et eller annet produkt i håret før de går ut i den vide verden for å vise seg frem, men ikke før de har kommet til destinasjonen begynner de å bekymre seg for håret, retter på det og tafser i det. Samtlige som går til et speil kommer til å gjøre noe med håret før de snur seg vekk. Det blir aldri riktig. Er det fordi det er for mange hårstrå; for mange urokråker? Eller burde man bare rasere (barbere) hele planeten? Sistnevnte virker nok forløsende for mange, men sannheten er at dette er det aller verste av alle hår-relaterte problemer. Jeg postulerer at alle skallede mennesker skulle ønske de hadde hår. Som mannen på bildet sier, er det å rasere hodet det samme som å bruke rullestol for moro skyld.

Finnes det en løsning på dette problemet? Jeg har ingen løsninger, men snart mister jeg den lille tusten jeg har igjen, og da er det i alle fall ingenting jeg kan gjøre med problemet. Kan leserne fortelle meg en løsning, eller dele evt. hår-relaterte opplevelser på godt og vondt?

TAKK LYNDON!

Vannmelon + Vodka = ???

Min New Year's Resolution, som vi sier i statene (ordet resolution handler da ikke om "resolution" som oppløsningen på et digitalt fotografi, det betyr noe annet), var å leve i konstant bevegelse.

Så langt i 2009 har det simpelthen betydde å være beruset store deler av tiden. Og i dag er intet unntak. Tiltaksfull som jeg er så har fylt en stk. vannmelon med en 70cl. flaske vodka, for omtrent en uke siden. Den har fått ligget å godgjøre seg på min kjøkkenbenk i den tiden, for å gjøre den klar til i kveld.

Da klokken passerte middag (over 12. pm) i dag kunne jeg følgelig tylle innpå med vannmelon. Jeg begynte å slafse i meg herlighetene. Allerede etter tredje bit fattet jeg mistanke. Vannmelonen smakte råttent, ja, den smakte rett og slett som fårepølse! Jeg tok noen biter til, men slo raskt fast at jeg ikke kom til å være i stand til å bli beruset på gøpjen.

Jeg undrer meg på hvorfor vannmelon + vodka = fårepølse. Kanskje er det rett og slett sånn at noen har sneket en pakke pølse inn i melon uten at jeg har merket det, og tatt den ut igjen før jeg skulle begynne å spise av den.

Er det noen andre som har gjort lignende forsøk og fått tilsvarende resultat? Dette er trolig en jobb for Lyndon Buoy Research Centre!

TAKK LYNDON!

Lyndons behovspyramide

Man har den tradisjonelle behovspyramiden: Etter min mening er den noe utdatert. Maslow var i det hele tatt litt vel diffus i sine definisjoner av hva som er viktigst. Det er akkurat som han ikke helt klarte å bestemme seg og derfor bare pøste på med alt. Lyndon Buoy Research Centre har kommet opp med en mer moderne, spisset utgave. Her avdukes for første gang Lyndon B. Johnsons behovspyramide:
TAKK LYNDON!

Lyndon Buoy og Chuck Palahniuk

Bloggeren hadde rent glemt av forskningssenteret, så i dag får leseren servert enda et innlegg fra Lyndon Buoy Research Center! Og i dag dreier det seg om refleksologi, som er er medisinens hore.

På tekst-tv kan man i disse dager lese om stadig flere mord knyttet til kvinner som alle har til felles at de en gang har vært lisensierte refleksologer, eller en gang har avlagt refleksolog-eksamen. Man har ennå ikke lyktes i å påvise hvordan mordene begås, men en teori, ikke et teorem, utgår på at refleksologene opptrer som eskortepiker eller prostituerte: De blir hyret gjennom "den mørke siden" av yrket, av velstående enkeltforetak, som organiserer disse slik en hallik organiserer sine prostituerte. De sendes hjem til de som kan betale for det, for det er veldig dyrt i forhold til hvor lenge besøkene varer. Man sendes altså hjem til en herre (men også kvinner), som allerede ligger med bind for øynene på en massasjestol som er satt opp på forhånd. Der berøres føttene på spesielle punkter helt til en orgamse er oppnådd. Denne orgasmen sies å være sterkere enn noen annen orgasme, hvilket legitimerer refleksologen som et sex-hjelpemiddel. Betalingen ligger allerede klar på bordet for refleksologen, og mens hun forsvinner ligger personen igjen, nærmest lammet av orgasmen, i opptil flere minutter.

Dette knyttes altså opp mot drap i det siste fordi hele systemet veltes av for mange aktører - det var altså noen som til syvende og sist ikke greide å styre seg. "Hallikene" nyter godt av sine egne refleksologer fra tid til annen, og dermed ble det slik at en hallik sniker en av sine refleksologer inn i en annens organisasjon og så snart hun får sjansen til å tilfredsstille rivalen, dreper hun ham vha. refleksologi. Hun begynner på samme måte, ved å stimulere de seksuelle områdene under føttene, men like før klimakset får han hjerteinfarkt og blir liggende. Eventuelle sikkerhetsvakter ser ikke forskjell på om han ligger lammet etter orgasmen eller om han er død, og dermed får refleksologen akkurat nok tid til å komme seg unna. Men dette er bare en teori.

TAKK LYNDON!

Misforståtte performance-kunstnere

Lyndon Buoy Research Centre har igjen avdekket besynderlig ny viten.

Det viser seg at det ikke finnes tilbakestående mennesker, de er simpelthen misforståtte performance kunstnere.

Vi vil straks gå i gang med arbeidet for å undersøke om dette også gjelder for dumme mennesker, og onde mennesker. Enkelte i staben mener til og med at verken Hitler eller Stalin var onde, bare misforståtte performance-kunstnere.

Det er for tidlig å si sikkert, men alt tyder på at historiebøkene må skrives om. Drastisk. Hvilken betydning har f.eks. et folkemord hvis det var et kunstprosjekt?

Foreløpig har vi flere svar enn spørsmål. Det spørsmålet er faktisk strengt tatt det eneste vi har, men til gjengjeld er det ganske vanskelig å svare på. Hvordan vi vet at det er et vanskelig spørsmål, undrer du med skjegget i bosskassa. Vi kan ikke svare "ja", "nei", "vet ikke" eller "kanskje" på spørsmålet. Da er det et vanskelig spørsmål. Meget vanskelig.

TAKK LYNDON! (OG RESARCH CENTRET!)

Sosialt eksperiment!

Hva med å si alle førsteinnskytelser man får gjennom en hel dag? Ikke legge noen ting imellom, buse ut med det man tenker uansett hvor grovt, selvutleverende, trist det enn måtte være. Hva om en hel vennegjeng gjorde det? Da tror jeg de ville komme nærmere hverandre, og finne ut at de har egentlig mye mer til felles enn de skulle tro. Jeg ser faktisk ikke ÉN eneste grunn til ikke å gjennomføre dette prosjektet. Dette er en jobb for Lyndon Buoy Research Centre - vi er tilbake med mer såsnart vi har villige prøvedyr av typen pelskledd, nusselig, to ører som står opp, hopper rundt, formerer seg mye.

Hva tror dere, sosialt eksperiment eller sosialt ekskrement?

TAKK LYNDON!

Hodestups

Lyndon Buoy Research Centre har undersøkt hvilken effekt fall fra store høyder har på menneskekroppen.

I første del av forsøket hoppet 300 mennesker (noen av dem ble dyttet) fra en 6 meter høy boligblokk. De aller fleste styrtet i den visse død. 86 personer overlevde, hvorav 54 ble forkrøplete invalide, 30 brakk diverse bein, men fikk ingen varige skader og 2 personer kom fra det hele uten annet enn skrubbsår.

Alle frivillige forsøkskaniner var utstyrt med en måler som undersøkte hvordan hjertet taklet det hele. Det viste seg at 15 av de 300 hadde mistet livet allerede før de traff bakken! Redslagne for det kommende møtet med asfalten hadde frykten rett og slett stanset hjertet deres! Fantastisk!

De to personene som bare fikk skrubbsår ble satt til å skure opp restene etter de omkomne. I tillegg er de blitt gitt den fantastiske muligheten til å bli med på vår neste undersøkelse angående hvilken effekt fall fra høyder har på menneskekroppen. I løpet av den neste måneden vil vi droppe 4500 mennesker ut fra et fly i 3000 meters høyde. Uten fallskjerm. Folk har visstnok overlevd noe lignende før, enten ved at de har truffet store skavler med nysnø, eller at de har landet gjennom takvinduer eller takduker eller greinene på et tre, som har tatt av for fallet.

En av de overlevne fra 6-meters fallet, tidligere admiral i Forsvaret, Magnus Blø, gleder seg umåtelig til flyhoppet, og er overbevist om at han kommer til å overleve.

Vår revnende likegyldighet overfor menneskeliv her på Lyndon Buoy Johnson Research Centre har nok en gang gitt livsviktige vitenskapelige innsikter som kan vise seg essensielle for menneskehetens fremtidige eksistens.

Takk Lyndon

Lyndon Buoy Research Center avdekker...

... at U2s vokalist, Bono, takket være South Park er avføring. Bonos butler forteller dette, og avslører at det hele ble forsøkt dekt over i 1960 som en verdensrekord i bæsjing, altså at Bono skulle være innehaver av verdensrekorden i størst avføring, noe som ikke kan stemme siden Bono ble født i 1960. Det viser seg så at sjefen for EFSM (European Fecal Standards and Measurements) i Zürich er Bonos far, altså den virkelige innehaveren av rekorden. Hans avføring, altså Bono, veide 7 courics ved "fødselen", noe som tilsvarer 8 kg. Senere har han blitt så knyttet til avføringen at han fostret den opp som en sønn og lot den sutte på "bittien" (boy tittie) sin. Den utviklet seg, og vokste seg stor, så stor at den ikke var fornøyd med å være nummer to i noe, og har senere strevet for å være nummer én hele livet, derav alle prisene som stadig deles ut til klovnen. Bono veier nå 80 courics (93,5 kg), og faren er fortsatt verdensrekorholderen.

Takk Lyndon

Lyndon Buoy Johnson Research Centre

En stor andel av pengene jeg tjente på å være president i USA sparte jeg, for i fremtiden å kunne starte et forskningssenter. Nå er endelig fremtiden blitt nåtid!

Det første jeg har satt mine vitenskapsmenn til å forske på er setningen: Carpe Diem (Latin for grip dagen!)

Enkelte hevder at om man lever hver dag som det var den siste ville livet vært som en stor fest med bare gammen, og litt fryd. Jeg satte så en rekke av verdens fremste forskere til å finne ut om dette stemmer eller ei.

En gruppe individer ble håndplukket til å delta i prosjektet. Jeg vet dessverre for lite om hva det gikk ut på til å skrive noe om det her, men jeg vet hva resultatet var. Det ble bevist at det er fullkomment umulig å leve hver dag som det var den siste. Grunnen til det var ganske enkelt at det alltid, eller i alle fall, alt for ofte (en av forsøkskaninene - som jeg liker å kalle menneskene som deltar - omkom faktisk), kommer en morgendag. Derfor: ikke bruk opp alle pengene dine i dag, ha sex med hvemsomhelst, fyllekjør med offentlig transport eller skyt rundt deg som en annen kugutt. Tenk da hvor nedtur det vil bli å våkne opp neste dag!

Så derfor: Ugrip dagen! Eller som de sier i latin-lendene (ikke landene, for det finnes som kjent ingen land der det snakkes latin, det er jo et ulevende språk): Ucarpe udiem!

Flere forskningsresultater, tidligere bare filosofering og innfall styrt av mitt eget lynne, omtalt som Ny Episteme, men nå faktisk sannferdig og ferdigforsket på LYNDON BUOY RESEARCH CENTRE!

Takk Lyndon