Brian Beluga ga denne i gave til en kompis:

Alle kjenner vel det opprinnelige Cogito Ergo Sum - Jeg tenker altså er jeg. Det har her blitt til jeg tenker altså sju. Under følger en anekdote hvor det Descartes prinsipp er blitt omvendt:

I do not think -- therefore I am not.

Here is the illustration of this principle:
One evening Rene Descartes went to relax at a local tavern. The tender approached and said, "Ah, good evening Monsieur Descartes! Shall I serve you the usual drink?". Descartes replied, "I think not.", and promptly vanished.

TAKK LYNDON!

Etter livet

Mange har sendt meg epost og spurt om jeg, som den guddommen jeg er, kan forklare hva som hvordan det er i etterlivet. Jeg går da ut ifra at de ønsker å få vite hvordan det er i paradis, men jeg kan forsikre dere om at samtlige som leser denne bloggen kommer til å havne på det andre stedet.

De siste 333 årene har helvete gjennomgått en dyptgående modernisering. De fleste demonene har mistet arbeidet sitt, fordi de evige pinslene i stor grad utføres av menneskene selv.

Det finnes i hovedsak to typer helveter:

1. DET SOSIALE HELVETE

I den moderne kapitalistiske verden finnes knapt noe så grusomt som pinlige sosiale situasjoner. For eksempel starten på en fest der få kjenner hverandre, og alkoholkonsumet har nettopp begynt. Samtalene dreier seg uten unntak om hva man gjør, hvor gammel man er, hva man har gjort tidligere, etc.

Dette har helvete tatt konsekvensen av. For omlag halvparten av de fortapte sjelene er helvete i all evighet starten på en fest. Det er ingen alkohol tilgjenglig, og hver gang man er i ferd med å komme dypere inn i en samtale enn: "Jeg heter Teodor, er rørlegger og liker pistasj-is bedre enn krokan" så roterer det lille, utålelig pregløse festlokale, så du plutselig må forholde deg til nye personer.

2. DET PRIVATE HELVETE
For omtrent den andre halvparten av befolkningen i underverden er det ikke noe slikt som pinlige situasjoner. Alle sosiale sammenkomster er av det bedre, og man blir alltid i godt humør av å treffe nye mennesker, uansett hvor kjedelig disse personene skulle vise seg å være.

For disse frikene har helvete kommet opp med en helt spesiell tortur. De oversosiale må gjenoppleve livet sitt, hvert bidige sekund, uten å ta del i det, og uten at de får se andre være med heller. Man blir spent fast, helt alene, i midten av en diger, klam kinosal. Øynene blir låst fast til skjermen hvor filmen som vises er ditt eget liv. Det hadde ikke vært så verst hadde det ikke vært for at filmen stadfester de oversosiales største frykt: at de egentlig er mutters alene i verden. Filmen viser nemlig bare deg, og ingen andre, ingenting annet faktisk. Du får se deg selv naken mot sort bakgrunn, gjennom et livsløp der du fører hånden mot munnen, mot kjønnsorganet, mot rumpa, du løper, du sitter, du ligger, du står, du snakker til deg selv.

TAKK LYNDON!

Kunstprosjekt

Brian Beluga kaller det for Ecstatic Boredom, og har skrevet forklaring på engelsk:

"Life is a long, boring, wait to die. Short intermezzoes of worthwhile experiences occur, but no matter how interesting your life is, your excistence will mostly be excruciatingly dull.

It is impossible and undesirable to live each day as the last, but what about the opposite. Why not try to see the world without preconceptions? Each average day has an endless, ecstatic possibility just underneath the numbing veil of experience."

Det pågående kunstprosjektet kan sees her.

TAKK LYNDON!

Ungt blod!

Jeg vil ha ungt blod! Det virker som jeg er den eneste, mens resten av samfunnet har hele oppmerksomheten rettet mot fortiden. Nostalgi kaller de det, nu vel. Jeg mener at samfunnet er gjennomsyret av nekrofili. De høyest aktede kunstverkene og musikken er jo noen hundre år gamle.

Hva er det som gjør at det forgagne er så tiltrekkende? Hvorfor vil vi heller elske med 300 år gamle drakulaer enn purunge jomfruer. Hvem vet? Jeg er en av få personer jeg kjenner som ser bakover bare for å vite hvilken retning jeg er på vei i.

Jeg hører på gammel musikk for å vite at den nye er ny ikke bare i årstallet, som det meste av dagens pop og rock, men også i innholdet og formen. Jeg leser gamle bøker for å få visshet om de tankene jeg har er tenkt før eller om de er et utslag av min genialitet.

Jeg vil mye heller være, som Markus Krunegård, en vampyr, enn dem som elsker vampyrer. Jeg vil ha det unge blodet.


Likevel har jeg, inspirert av samfunnets bakstreverske holdninger, tatt et dypdykk i min egen fordums kreative utfoldelse, og funnet frem noen låter jeg lagde i ungdomstiden. Dette er hardcore techno, som jeg produserte i en tid da jeg levde et utsvevende liv og egentlig var ganske lei av alkohol, nemlig i femtenårsalderen.

1. Denne er best
2. Denne er også bra
3. De siste par minuttene av denne er rimelig kule

Jeg vil ha en utendørs rave med masse glowsticks og denne typen musikk. Noen som er med? (Jeg vet at det vil bli en form for 20-års nostalgi, istedenfor 200-års nostalgi, men likefullt, noe som er så hjernekomprimerende og irriterende som dette her er vel verdt å bruke tid på tenker jeg).

TAKK LYNDON!

Hva er vitsen med facebook?

De fleste er for lengst lei vennenettverkssiden facebook og dens bastardbarn twitter. Det viser seg nemlig raskt at å holde kontakt med vennenne sine der er like kjedelig som i det virkelige liv. At deres banaliteter formidles gjennom tekst, og ikke fra strupebånd til ører, innebærer like fullt at det er banaliteter.

Så hva med å gjøre det litt mer interessant for seg selv? Skriv slibrig beskjeder til venner, etter at du har vært på byen kan du skrive i statusfeltet ditt at det er dritfett å endelig våkne opp med noen i armkroken igjen, og at du skal ut å trene styrke.

Det er langt lettere å fremstå som en tøffing enn en tufs, men det vil bli langt festligere hvis du tør å ha status hvor det står ting som: "Jeg føler meg så alene. Har skikkelig behov for en klem akkurat nå. Har prøvd å gni meg oppetter veggen, men det gir liksom ikke samme effekt." Garantert megakleint!

Gjør dine sosial relasjoner hakket mer interessante nå!

TAKK LYNDON!

Fleip eller fakta?

Å, for en feiende flott låt Christian Ingebrigtsen har snekret sammen til Fremskrittspartiet. Jeg skriver snekret sammen bevisst for mannen sier dette i et intervju med VG:

- Det er Frp sin sang. Jeg er ikke Frp sin artist. Det er ikke slik at håndverkere og snekkere ikke gidder å jobbe for folk med andre politiske syn. Jeg er en artist og kan lage sanger for alle, svarer han.

Hvilken fantastisk måte å selge sin artistiske integritet på! Ingebrigtsen er den eneste artisten jeg har sett som insisterer på å ikke være mer kreativ enn den gjengse håndverker. Hvilken herlig selvinnsikt!

Eller er det bare lureri? Er Christian Ingebrigtsens låt en parodi på Fremskrittspartiets politikk, laget for å drite ut deres påtatte liksom-folkelighet. Teksten virker unektelig ganske sarkastisk:

Jeg er som folk flest
Jeg vil være fri
Til å velge selv
Å få leve i fred
Jeg tror at vi skal få
Slik som vi gir
Og at hver og en
Er sin egen lykkesmed

For det vi høster nå
Plantet vi i går
Med frihet har vi ansvar for å så
De valgene vi tar
På leting etter svar
Bygger lag for lag
Fremtiden i dag

TAKK LYNDON!

Hvor mange er pene?

Hvor mange er egentlig pene? I tv-serien Seinfeld hadde Elaine og Jerry denne diskusjonen, og jeg tror de kom fram til at et sted mellom 2 og 20 % av befolkningen er pene. Dette kan du lett avgjøre selv:

En dag du tar bussen, se ut av vinduet og tell antall personer du kunne tenke deg å gå ut med. Når du har talt 100 personer totalt, ser du prosenten. Reglene:

1. Du må få et god titt på personen (ser du vedkommende kun bakfra, teller han/hun ikke)

2. Videreføring av nr. 1: Personer som står i klynger (f. eks. på busstopp), teller ikke med mindre du kun fokuserer på én av de. Du kan altså ikke skumse.

3. Personer som sitter rundt deg, i bussen, gjelder ikke. De kan gjelde dersom de forbipasserer sitteplassen din.

Lykke til, og TAKK LYNDON!

Vil du være med hjem og se på apen min?

Så snart jeg er ferdig med å ordne meg på håret, skal jeg surfe nettet på jakt etter en ape. Den kan

• være til pynt i hjemmet
• hjelpe til med rengjøringen
• lage mat
• hente diverse fjernkontroller
• sortere bøkene mine

Dessuten tjener den til den fine sjekkereplikken i tittelen til innlegget. Hver torsdag i sommer planlegger jeg og noen kamerater å samles til ape-treff. Her skal apene konkurrere i forskjellige grener som stavsprang, 100 meter, høyde- og lengdehopp etc. SI gjerne fra hvis du har flere forslag til hva de kan konkurrere om.

Videre har jeg tenkt å skaffe meg en gorilla som jeg kan ha i boden. Dersom jeg kommer i klammerier kan jeg hente den.

Apekatten skal hete Bjørn Helge, men jeg har ennå ikke kommet på noe passende navn til gorillaen. Kanskje du kan hjelpe meg?

TAKK LYNDON!

Internettkunst

De tradisjonelle mediene har problemer med å omstille seg, og taper terreng mot nettet. Spesielt gjelder dette for avisene. Like fullt er redaktørene blant de som er mest positive til bloggerne, twitterne og facebook-ekshibisjonistene. Mantraet fra de som tidligere har vært portalvoktere for hvilken informasjon som formidles er at nettet demokratiserer og styrker ytringsfriheten. Nå kan alle bidra og sette dagsorden.

Størsteparten av nettburkerne viser heldigvis konstant at dette er langtifra noe de er interessert i. Bloggerne og folk som kommenterer på nettaviser vil ødelegge informasjonsformidling og seriøse debatter (det siste er et av ønskene til Fritt Ord-vinner Nina Karin Monsen).

Det finnes dem som ikke bare angriper de tradisjonelle medienes nyhetsformidling, og ødelegger mulighetene for diskusjon. Enkelte nettbrukere bruker det nye redskapet til å dekonstruere nettet med meningsløs tekst, rotete eksplosivt psykedeliske bilder, glitch-lyder, nettleseren får spasmer eller den refresher siden hyperaktivt.

Disse sidene er angrep på ideen om at noe i det hele tatt kan ha substans. Dette er en ny poesi, et nytt språk, en ny kunst, en ny verden.

World wide web world wide open:

http://wwwwwwwww.jodi.org/

http://www.0100101110101101.org/home/hybrids/00006/index.html

Den beste siden (trykk på alt):
http://dream7.com/

TAKK LYNDON!

Skate or die

Alt var, som viden kjent, bedre før. Jeg så på programmet Norske talenter i går, og jeg irriterte meg over hvor gørrkjedelig og lite overraskende hele opplegget er. Hvem lar seg frappere av en kis som synger som en tegnefilmkarakter eller en gjeng apekatter som hopper rundt (de vil hevde: danser) på scenen.

Hadde dette vært starten av forrige århundre hadde det vært ekte friker on display. Folk som er veksthemmede, fargehemmede eller har vanvitti mye hårvekst. Da hadde det vært festligere å se på programmet. Da hadde det faktisk kunnet skapt følelser hos seerne, det kunne ha til og med kanskje irritert noen!

Jeg får ofte høre at folk i dag gjør ting bare for å provosere, men bortsett fra religionsfundamentalister og kjipe anti-religiøse (begge leirene er ganske slitsomme), hvem lar seg egentlig provosere av noen ting?

Visst skriver folk hatefulle ytringer på nettdebatter, men de lar seg jo ikke provosere av noe egentlig. De er jo bare sinte unge menn som ikke får seg noe og ikke har venner. Når var siste gang du faktisk følte deg provosert? Da du så at Bjarne Melgaard hadde malt nakne guttunger? NÆÆÆÆ! Det tror jeg faktisk ikke noenting på.

TV og nettet har fratatt oss evnen til å føle noe annet enn en mild overbærenhet med det meste. Ikke at det nødvendigvis er noe negativt. Nietzsche mente jo at vi ikke burde hate noe, men se på alt og alle med nettopp mild overbærenhet.

Problemet er bare at det er ikke lenger bare de tingene vi misliker vi ser på på den måten. Jeg merker at det skal stadig mer til for å rive meg med. En ting som fortsatt får meg gira er skating. Denne nye videoen fra Vega har skating som er fetere enn fetaost (hmm.. det skal jeg ha til middag i dag). Hovedrolleinnhaveren i videoen er penere enn han her, og stemningen er så herlig at jeg kjenner blodet bruse i min over hundre år gamle kropp.

Slutten er spesielt tyngde, i et tømt badebasseng med old-school-brett, og ikke sånt banan-brett som skaterne bruker i dag. Alt var mye kulere på åttitallet.

Skjønt, videoen er jo laget i dag. Så da er det jo noe fett i Y2Kx10 også. Jeg har ikke mistet troa på menneskeheten helt.

TAKK LYNDON!

Y2Kx10

For noen dager siden skrev jeg om hun som gifta seg med Berlinmuren.

Etter det har jeg blitt nedlesset av post fra folk som vil at jeg skal skrive om kjærlighetsforholdet deres. Gert Tjølse skriver (på engelsk, av en eller annen grunn):

"I don’t always have sex with the car," he explains. "Sometimes I stroke and kiss her bodywork, or rub myself up against her. If I’ve just been driving her, I have to wait for the exhaust pipe to cool down before I have sex. And I always use a condom because of all the dirt and dust inside."

Jeg orker ikke å ha noe mer med disse galningene å gjøre. Jeg er forelsket i Y2K. År totusenproblemet. Jeg vil ha cybersex med år2000.

Dessverre ble ikke årtotusenproblemet så ille som ventet, men jeg har lest (på en lapp jeg har skrevet) at år 2010 kommer til å bli mye mye mye mye verre. Det blir år 2000 x 10, og forskere har allerede kalt problemet Y2K x 10. Det er ventet at internett skal smelte, og datamaskinen skal bli om til en brødrister.

TAKK LYNDON!

Hvordan tjene masse penger på en lettvint måte II

Det finnes mange gode forretningsideer: For eksempel kan man padle nedover i akerselva i en plastbåt, filme det hele og selge det som en dokumentarfilm til NRK eller TV2. Nordmenn digger filmer om eventyrere, som egentlig ikke oppdager eller opplever noenting, og strengt tatt ikke utsetter seg for noen farer overhodet. (Som feks. de gjerrige latsabbene som alltid velger lettest mulig løsning, i filmene Fra kapp til kapp og Til kina uten penger).

En annen grei måte er å lage en ganske ufarlig sykdom, kalle den influensa + et eller annet dyrenavn (svineinfluensa, fugleinfluensa). Dette spres så i et eller annet filleland verden bryr seg lite om, hvor helsemyndighetene bryr seg tilsvarende minimalt om innbyggerne. Det skaper full panikk i vestlige, rike land, som er villige til å betale i dyre dommer for din hjemmebryggete vaksine mot sykdommen, som strengt tatt kunne vært sikkert kunne blitt kurert med vanlig paracet.

Se en tidligere genial forretningsidé fra din gromgründer Lyndon Buoy Johnson her. 

TAKK LYNDON!

Viktig viten

Lyndon Buoy Research Centre har nok en gang gjort urovekkende viktige funn. Det har lenge vært på tide å oppdatere Descartes utdaterte læresetning "Cogito ergo sum". Min forskere og filosofer har kommet fram til en verdig erstatter:

Cogito ergo sju = Jeg tenker, altså sju.

TAKK LYNDON!

Hvordan tjene mange penger veldig fort og med liten risiko for å bli tatt

Så var det spørsmålet om tilstrekkelig finansiering. Hvordan skal en stakkars pensjonært amerikansk statsminister klare seg i svindyre Skandinavia. Rett nok har jeg det ikke like ille som en en venn, som like gjerne kan gå under navnet "Finanskrisefyren", fordi han er selve pengemangelen made flesh and frastøtenhet.

Jeg har nå kommet opp med løsningen! Gjør som meg, anlegg grønsakshage og skaff deg dyr: høner til egg, ku for å få melk, sauer kan gi ull. Dermed har du alt det viktigste dekket. Det er miljøvennlig, du kan dyrke økologisk. Klær kan lages av ull, med eget design! I tillegg er det antakeligvis lurt å bygge en pengepresse.

De irriterende dyrene og den, antakeligvis, dårlige grønnsaksdyrkingen er strengt tatt bare skalkeskjul for pressing av egen kald kæsj.

En som har prøvd seg på denne typen selvberging:

Blikket hans kan forføre hvem som helst. Jeg husker ikke lenger hva han heter, og velger å døpe ham FORFØREREN (vent å hør mer fra ham i fremtiden, for eksempel i form av sjekketipz)

TAKK LYNDON!

Eufemismer

En eufemisme er en forskjønnende omskriving av en ubehagelig eller tabubelagt sak. Also sprach Wikipedia (= slik talte Wikipedia). For eksempel skal de fleste damer som går på toalettet for å pudre nesen egentlig drite.

I dag vil jeg presentere noen grunnleggende og festlige:
En eufemisme for å låne noens toalett (fungerer kun på mitt morsmål): Can I piss in your head?
USA er eufemismenes land. Det er snart like mange eufemismer der som det er fargehemmede. Enda en eufemisme. Så du den, eller?
Så til en klassiker som burde innføres hos samtlige begravelsesbyråer, og føres opp i alle dødsannonser og nekrologer: nemlig å kole vippen som et begrep for å dø. Når Lee Harvey Oswald dør har han altså kola vippen.
Den festligste, slik jeg ser det, er en for dverger, eller kortvokste. Den mest nøytrale betegnelsen på disse skal nå kalles vertikalt tilbakestående (”vertically challenged”).

TAKK LYNDON!

Ingenting

Brian Beluga planlegger en kunstutstilling. Han skal fjerne alt som finnes i lokalet, og stille ut tomheten.

TAKK LYNDON!

Vendinger

Nei, dette innlegget skal ikke handle om såkalte ”vending machines”. Det skal heller handle om den nyvalgte amerikanske presidenten og våre lesbiske medmennesker.

Barack Obama ble nylig innsatt som ny president i USA, og erstattet dermed George W. Bush. Dette kan ikke ha vært lett for vår halvmongolide cowboy. Erstattet av en som er etnisk tilbakestående.

Vår gode venn George Costanza ble for en tid tilbake offer for noe lignende da ekskjæresten hans valgte å bytte lag etter forholdet deres tok slutt. Etter å ha vært sammen med ham, mistet hun altså all tro på Y-kromosonet.

Begge må dermed være betydelig misfornøyde med egen innsats, og deres overtakere vitner også om dette.

Min påstand er dermed at Bush nå sitter igjen med den samme følelsen etter at en fargehemmet tok over etter ham, som den George Costanza fikk etter at den forrige kjæresten hans ble lesbisk etter å ha vært sammen med han.

TAKK LYNDON!

Spøkelsenes paradoks

Hvis spøkelser kan bevege gjennom vegger og tak, hvorfor glir de da ikke gjennom gulv også? Har gjenferd har evnen til å kontrollere om de vil passere eller ei? Om de ikke har det er det sannsynlig at spøkelser konstant faller gjennom jordkloden. I all evighet farer de gjennom gulv, asfalt, grus, jord, myrtel, litosfæren, mantelen, den ytre kjerne, den indre kjerne, den ytre kjerne, mantelen, litosfæren, jordskorpen, jord, grus, asfalt, gulv, og tilbake igjen: gulv, asfalt, grus, jord, myrtel, litosfæren, mantelen, den ytre kjerne, den indre kjerne, den ytre kjerne, mantelen litosfæren, jordskorpen, jord, grus, asfalt, gulv, og tilbake igjen, og tilbake igjen, og tilbake igjen og tilbake tilbake tilbake tilbake tilbake tilbake tilbake tilbake rundtrundtrundtrundtrundtrundtrundtrundt

(fotoet viser ektoplasma, spøkelseslim)

TAKK LYNDON!

Det evigvarende problemet

Livet inneholder nedturer og oppturer. Noen bruker analogien om at livet er en berg og dalbane, andre mener at livet er utelukkende kjipt, mens noen ser på livet som noe man burde leve til det fulle, sette pris på osv. (kristne personer). Videre heter det seg at man burde unngå å være lat, alltid forsøke å lære for øke sin kunnskap. Dette medfører problemer, og man befinner seg på berg og dalbanen igjen. Det jeg prøver å si er at man bestandig har problemer, men at man etterhvert overkommer problemene og finner enten en løsning på de eller en vei rundt.

Jeg har nå i samråd med Lyndon Buoy Research Center (som forøvrig aldri greier å komme til enighet om hvordan navnet faktisk skal skrives) kommet fram til et vedvarende problem som aldri kan løses, ei heller gå rundt, nemlig håret, sveisen, hjernens nærmeste lodne venn.

Alle mennesker har opplevd dårlige hårdager, og like mange har opplevd gode hårdager. Problemet kan altså døyves, men kun ved slump. Hva som forårsaker gode og dårlige hårdager er like ukjent som mørk materie. I håp om å ta seg godt ut over lengre tid, bruker de fleste av oss et eller annet produkt i håret før de går ut i den vide verden for å vise seg frem, men ikke før de har kommet til destinasjonen begynner de å bekymre seg for håret, retter på det og tafser i det. Samtlige som går til et speil kommer til å gjøre noe med håret før de snur seg vekk. Det blir aldri riktig. Er det fordi det er for mange hårstrå; for mange urokråker? Eller burde man bare rasere (barbere) hele planeten? Sistnevnte virker nok forløsende for mange, men sannheten er at dette er det aller verste av alle hår-relaterte problemer. Jeg postulerer at alle skallede mennesker skulle ønske de hadde hår. Som mannen på bildet sier, er det å rasere hodet det samme som å bruke rullestol for moro skyld.

Finnes det en løsning på dette problemet? Jeg har ingen løsninger, men snart mister jeg den lille tusten jeg har igjen, og da er det i alle fall ingenting jeg kan gjøre med problemet. Kan leserne fortelle meg en løsning, eller dele evt. hår-relaterte opplevelser på godt og vondt?

TAKK LYNDON!

Tidsreiser er umulig

Siden tidenes morgen har mennesket drømt om å reise i tid. Erlend og Steinjo i tv-serien Kanal 1(hva i helsikke er Kanal 1??) reiste tilbake i tid med en såkalt "tiss-maskin". Det er selvfølgelig bare en svevende drøm, for alle vet jo at det ikke går an å foreta forflytninger i den fjerde dimensjon (tiden). Så vil noen legge til: Enda.

For de innbiller seg at tidsreiser en gang i fremtiden vil bli mulig. Men hallo, går det an å være så dum? Tidsreiser vil aldri bli mulig, og jeg har til og med ubestridelig bevis på det: INGEN HAR NOENSINNE KOMMET FRA FREMTIDEN!

Hvis tidsreiser var mulig ville noen allerede ha reist i tid, om ikke tilbake til vår tid, så til et tidligere tidspunkt. Og er det en ting science fiction-filmer har lært meg, så er det at uansett hvor forsiktige man er når man reiser i tid ender man med å endre noe vesentlig, og selv om man ikke vil røpe at man kommer fra fremtiden ender man med å gjøre det uansett.

Ergo: tidsreiser har vært og følgelig er og følgelig vil altid være en utopi.

Les forøvrig om tidsreiser i en vennlig, men mindreverdig blogg.

TAKK LYNDON!