Evacuate planet earth!

I dag er det jeg, Jaroslavl Ignasjevitsj, tjommi av og kvasi-samboer med Bøya (kallenavnet jeg har gitt Lyndon) som blogger. Først litt om meg: Jeg er født og oppvokst i Tsjetsjenia, uflyktning (jeg flykter ikke fra noe, jeg har bare flyttet til Ålesund for å jobbe som servitør), ungkar og ikke-røyker. Ponsdag (på onsdag, min anm.) fyller jeg 33 år og skal feire i Fürst Uranovs gate 77, like bortafor Bingsa, retning Grautneset. Feiringen starter klokka sju presis (de som kommer etter sju blir isteden geleidet til inkatemplet på Akslafjellet) og du er hjertelig velkommen. Huset vårt, som nå er bare mitt, rommer uendelig med gjester og evinnelig med småkaker og ymse alkohol.

Nok om meg, og over til grunnen for at det i dag er jeg som blogger:

Lyndon Buoy Johnson ble i natt, klokka 02:47, bortført av secret service. Antakelig, slik jeg ser det, fordi Bøya vet for mye. Ikke om amerikansk politikk og interne saker i regjeringen, men fordi han generelt sett vet for mye. Naturlig nok var dette opptrinnet svært ubehagelig, men min venn Lyndons siste ord før de dro ham med ut i tjenestebilen var oppløftende: "Jeg skal blogge så ofte jeg kan!". Etter dette kom en av agentene bort til meg og forklarte at Mr Johnson fraktes til et sikkerhetsanstalt et sted i USA, hvor han skal fratas all kontakt med utenomverdenen. Men: da jeg spurte om Lyndon kunne få blogge i ny og ne, sa han "ok, det skal vi nok få til." Fint dette, tenkte jeg og gikk tilbake til skjønnhetssøvnen.

PS! Michael Jackson er egentlig ikke død, for jeg fant et brukt kondom med rester av sperm som jeg kjente igjen som Lyndon Buoy Johnsons og en forskrekket MJ i senga til LBJ like etter secret service dro!

TAKK LYNDON!

Biltör

Det var i den tid jeg rullet omkring i min TX-1919-AZ mens jeg var sulten på opplevelser; på styrbord side hadde jeg min fagre Lady Bird som stirret endeløst mot horisonten; i baksetet satt ingen ringere enn min tjommi Lee Harvey Oswald og fiklet med en jojo. I begynnelsen av sexi-tallet var vi en uslåelig trio, eller The unrockable Trio (TuT), som de fleste kalte oss. Ved en rasteplass sør for Flagstaff hadde vi stanset og gitt en lokal urinnvåner, eller indianer (Amerindian), som man skal kalle dem hvis man vil vise respekt, et fotografiapparat i betaling for litt peyote, og ba ham ta et bilde mens vi suste forbi. Isteden fikk vi litt av et sjokk, Lady Bird og jeg, når vi snudde oss mot baksetet og Lee Harvey hadde tatt den ut. Tatt hva ut, spør du? Jo, DEN! Dette skjedde mens jeg hadde såvidt passert maksfarten, 90 mph, og følgelig fikk jeg bakoversveis, mistet styringen, og havnet i den idylliske innsjøen like ved veien. Indianeren var ikke snauere enn at han tok bilde av oss mens vi drev rundt i vannet. Kameraet, som var et polaroid, produserte da følgende bilde:

Polaroidet som barbaren ga oss så snart vi var kommet opp av vannet, viser en LHO som er tydelig skuffet over det hele (og som jeg håper innser at det er hans skyld), en Lady Bird som prøver så godt hun kan å bevare fatningen, og jeg da, som ikke helt skjønner hva som har hendt og forsøker å kjøre videre. Living in America!

TAKK LYNDON!

Sommerpläner

Jeg har levd et skjermet liv, utenfor farer og uten behov for å ta millitærtjeneste. Jeg har gjort uhyre lite kroppsarbeid, og sjelden vært i skogen. I sommer planlegger jeg å gjøre noe med dette. Som hovedpersonen i boken og filmen Into the Wild, Alexander Supertramp, vil jeg legge ut i ukjent farvann. Jeg vil bo i skogen i én hel uke! For med en parafrase fra boken og filmen Fight Club: "Hvis du ikke har gått en hel uke uten å dusje, hva kan du da vite om deg selv?!"

I sommer skal jeg altså ut i skogen, som så mange andre har gjort før meg, og finne meg selv.

Det er godt mulig at jeg bare dropper hele greia og heller bare sitter inne og spiller Resident Evil 5 på PS3.

TAKK LYNDON!

Faderlig fravær

En høstdag i 1937, da jeg var nitten år gammel, forsvant pappa. Mamma overbeviste seg om at han bare var forsinket fra jobben, og satt oppe halve natten med middagen klar. Jeg, på den annen side, innså at pappa var borte for evig og alltid, et synspunkt politiet også delte med meg -- skjønt noe lik aldri ble funnet. Kameraten min, John Nance Garner, og jeg, var sikre på at pappa ikke var død, selvom en begravelse snart fant sted, og hans navn for evig og alltid forsvant ut i det store intet.

Lik mammas overbevisning om at far var forsinket den kvelden, hadde Sam og jeg vår egen teori, også delt av flere andre ungdommer hvis fedre var forsvunnet. Denne gikk ut på at pappa hadde tatt turen innom en bar, og der var drinken hans blitt tilsatt en mickey uten at pappa var klar over det. Mens rusen førte ham inn i en tilsynelatende evigvarende spiral av fraværenhet, lot en løs planke i gulvet seg åpne og ned falt pappa i en ventende båt. Denne hadde så fraktet pappa til en større båt utpå havet, hvor signaturen hans ble forfalsket og han betrodde seg til et liv på de sju hav. Derfra hadde ferden gått til østen, hvor han ville tjene som del av et hvalfangerskips mannskap, slavende for en kaptein med tatoveringer, sigar og en topplue som ikke dekker ørene. Pappa var altså blitt shanghaiet.

TAKK LYNDON!

My friend II

Jeg har tidligere skrytt av min venn, Lee Harvey Oswald, og i dag har jeg tenkt å gjøre det samme. Sist gang hadde jeg funnet et bilde fra 1957 og serverte i den forbindelse noen festlige historier vedrørende hans vesen. I dag har jeg funnet enda et bilde, og dog det bærer flere likheter med det foregående, er det faktisk slik at dette er en yngre LHO: Det ble tatt noen år tidligere, i 1953, på hans 14-årsdag.

LHO var i sitt sedvanlige humør, altså tilbaketrukket og temperamentsfull, men denne kvelden hadde jeg bestemt at vi skulle male byen rød. Å få ham ut av den psykiatriske avdelingen han befant seg i, var et problem, men det gikk på et vis. «Schizofreni med passiv-aggressive tendenser» var betegnelsen på lidelsen hans, ifølge de fleste doktorene som arbeidet ved sykehuset.
Jeg vil ikke kjede leseren med lite interessante skildringer av vår flukt, men heller vise til filmen Den store flukten fra 1963.

Den kvelden dro vi på en bar som het Bar, for det var et ganske øde sted vi befant oss på. Der kjørte vi i oss flere dødens rekker, et system for alkoholkonsum som er dømt til å mislykkes/lykkes: Man tar (minst) tre shotter av synkende grad alkoholvolum og kjører i seg på en-to-tre. Eksempelvis:

1. Captain Morgan (55%)
2. Pernod (45%)
3. Vodka (37,5%)

Forårsaker noe av dette usmak i munnhulen, er et glass vin/øl fint skylle det hele ned med, men da må man drikke hele glasset! Forøvrig er det lurt å unngå dødens rekke for sent på kvelden. Avhengig av hvor mye man har drukket/har tenkt å drikke, er det optimalt med en slik rekke omtrent én time etter man først begynte konsumet.

Dette var bare et eksempel. Alkoholen LHO og jeg tilførte dødens rekke den kvelden, var følgende:

1. La Fée Absinthe (76%)
2. Captain Morgan (55%)
3. Pernod (45%)
4. Vodka (37,5%)

Litt av en miks altså, og dette gikk ned på under 20 sekunder, sammelignbart med å drikke to kretanske vinflasker på mindre enn ett minutt. Når så mye tøys hadde fylt munnhulen, måtte vi selvsagt skylle ned, noe som gikk greit med et glass vin hver. Formålet med dødens rekke er å bli mye (fullere/) lystigere enn alle andre tilstedeværende, men siden det kun var LHO, jeg og en sliten bartender i lokalet, utgikk dette.

Hva som hendte senere er nokså uklart, men LHO våknet ialfall opp i sengen sin på psykiatrisk avdeling (han forklarte meg dette ved å sende meg et postkort noe senere), og jeg hadde funnet veien til ei lokal jentes soverom. Dagen derpå er ikke noe å skryte av, så det kan leseren selv tenke seg til.

TAKK LYNDON!

My friend

Kjære leser av denne blogg/Kjære blogg! Dette er bildet av min svært gode venn, Lee Harvey Oswald (LHO). Det ble tatt for ikke så lenge siden, i 1957, kort tid etter han oppdaget marxismen.

Jeg har mange gode minner sammen med denne karen. Spesielt husker jeg bjørnetjenesten han gjorde meg ved å myrde JFK, men en av de bedre historiene lyder som følger:

Vi hadde havnet temmelig utpå (eller var vi innpå?) en torsdagsaften/navnedagaften, og bestemte oss etter flere dødens rekker (svært (u)heldig sammensatt konsumpsjon av alkohol av varierende styrke) for å dra til kiosken på hjørnet bortenfor dumpa og kjøpe soft-is. Vi var nemlig i det humøret man befinner seg i når man har lyst på soft-is: ubeskrivelig (jeg skriver "ubeskrivelig" for å hylle H.P. Lovecraft). LHO var høyt og lavt på veien mot kiosken og hoppet likegodt fra en to meter høy forhøyning i fortauet og landet på halebeinet (noe han søt over i flere uker senere). Deretter diskuterte vi ulike framgangsmåter ved avsløring av automater mens vi kastet et reklameskilt på sjøen.

Dette var altså helt hverdagslig for oss globetrottere, men idet vi nærmet oss målet, soft-is, nærmet den store stygge ulven seg: politiet hadde fått ferten av våre skiltneriske ugjerninger og var følgelig på krigsstien! Hvem vi var og hva vi bedrev ble fort emnet, men det skjønte ikke LHO, som serverte en røverhistorie om sin identitet - han var nemlig gymlæreren sin fra gamle videregående når politiet forlangte en forklaring. Dette medførte at en stk. eks-bokser av en politimann jaget LHO i en sammenkrøket forsvarsstilling jeg aldri hadde sett maken til - og alt dette i et buskas like ved. LHO ga snart fra seg sin egentlige identitet, men var en hårsbredd fra å tilbringe natten i drukkenskapsarresten. Jeg ville jo bevare mine sjanser til å overta presidentembetet, så jeg gjorde ingen tegn på å provosere snuten, men tilbød meg likevel å fiske opp det druknede skiltet. En dum idé mente lovens lange arm, men det hindret ikke meg i å gjøre et forsøk likevel - noe LHO brydde seg fint lite om, da han opptrådde en smule reservert resten av veien hjem.

I dag vil jeg først takke LHO, men også: TAKK LYNDON!

Ret(ho)ro

Hei, blogg!

I dag har jeg rotet rundt i sarkofagene, blomsterpottene og tulipanbedene. Du kan selv tenke deg hvor jeg fant dette bildet fra 1930, avgangsåret mitt fra Southwest Texas State Teachers' College.

Bildet gir meg rett og slett lyst til å gå bort til speilet og si "Jeg er jo ganske pen." Når jeg tenker tilbake på disse glade tidene, alle de ville sprellene, skiltene jeg hev på sjøen, alle damene jeg menget meg med og ikek minst all harselasen med byens inkompetente politikere, blir jeg ganske nostalgisk av meg. Men det er vel noe alle som har sendt seg selv i eksil etter et langt og suksessfylt liv opplever.

Så i dag en ekstra stor TAKK LYNDON!

Nordpolbjørn

Dette er min venn, Nordpolbjørn, fritt tegnet etter egen hånd. Bildet skulle opprinnelig være et stilleben av diverse diplomer og utmerkelser jeg har mottat opp gjennom årene, men NPB ville så gjerne bli avbildet. NPB fikk jeg av en annen god venn av meg, John Ronald Reuel Tolkien, bedre kjent som forfatteren av Hobbiten og Ringenes Herre (forøvrig har hans nyeste bok, fullført av sønnen, Christopher, Húrins barn, nylig dukket opp på det norske markedet), da han kola vippen for noen tiår siden. Nordpolbjørn var lenge julenissens hjelper på nordpolen, men julenissen ville ikke ha noe med ham å gjøre lengre da han oppdaget at bjørnen stod bak de stadige fyverkerioppskytingene vi mennesker kjenner som nordlys, og samtidig løste mysteriet om de forsvunne rakettene som egentlig hører til på sleden. Slik ble NPB sendt i eksil, som meg, og omfavnet varmt av Tolkien. Men etter Tolkiens død i '73 havnet han i mine hender via postens tjenester: NPB ble sendt i en tupperware-beholder sammen med et brev hvor det stod:

Kjære LBJ, jeg overlater til deg Nordpolbjørn. Han har i mange år har gledet meg med sine morsomme sprell, artige påfunn og store hjerterom. Men nå føler jeg meg strukket, som smør skrapt over for mye brød, og synes ikke lenger jeg er skikket til å ta vare på denne fantastiske skapningen på en måte som vil være ham verdig. Jeg håper du vil finne en måte å ivareta ham på, og ikke neglisjere ham slik den fordømte nissen på nordpolen gjorde.

- Din venn, JRRT

Hva mer kunne jeg gjøre enn å motta denne gavepakken - jeg skal ikke legge skjul på at jeg lenge har ønsket meg en kjæledegge, og at jeg lenge har hatt et godt øye til NPB. Opp gjennom årene har NPB vært en av mine viktigste støttespillere i hverdagen. Hans ferdigheter på kjøkkenet og vaskerommet var ikke til å tro, og overgikk den mest ivrige husmor (beklager Claudia, men NPB er et geni innefor husholdningsivaretaking). Etter lange møter i det Ovale kontor, strabasiøse limousinkjøreturer uten soltak og fjernsyn, og kjedelige møter med andre eks-presidenter, var det god å komme hjem til en bjørn som hadde et varmt måltid og en aperitif (i form av absinth) klart. Klesvasken behøvde jeg heller ikke bekymre meg særlig for, og å re opp sengen har jeg ikke gjort siden 22. november 1963, kvelden før jeg overtok som president etter JFK.

Men nå har pipen en annen lyd: Da jeg forlot landet for å leve i eksil, kunne ikke NPB være med. I tollen på Ronald Reagan Washington National Airport, ble NPB gjenstand for noe jeg (og Richard D. Ryder) kaller specieisme. Da vi skulle gjennom metalldetektoren kom ikke NPB gjennom; han ble gjentatte ganger bedt om å gå tilbake og spasere gjennom en gang til. SLik forølp det i lang tid, til NPB til slutt mistet besinnelsen og for et lite øyeblikk tok til instinktene og angrep en av sikkerhetsvaktene. Selv om NPB er en tam bjørn har han ikke glemt sin styrke og sine naturlige instinkter. Jeg mistenker sikkerhetsvaktene for å drive gjøn med den stakkars bjørnen i et forsøk på å sette ham på sin, slik de ser det, mindreverdige plass. Angrepet førte til at NPB straks ble skutt i benet av en tjenestemann på stedet og deretter bedøvet så kraftig at han la seg flat på gulvet. Så kom noen dyrepassere som sa de skulle transportere ham til San Diego Zoo. Mine instinkter sa at jeg burde være med ham (noe som innebærte å utsette turen til Ålesund), men idet jeg tenkte den tanken kom de hersens youtube-ryktesprederne stormende med skjellsordene haglende. Sikkerhetsvaktene i den erkehersensende metalldetektoren stanset opprørerne, men jeg forsto kjapt at jeg ikke kunne ta hensyn til NPB, og at jeg måtte haste videre til flyet.

Dermed skilte våres veier seg, og til den dag i dag har jeg ennå ikke hatt kontakt med NPB (noe som ikke er så rart siden han verken kan lese eller skrive), men jeg håper at jeg får se ham igjen en gang i framtiden. Kanskje på en fest - ?

Takk Lyndon

I selvpålagt eksil

Jeg har fått e-post og postkort fra folk som spør:

"Hva i huleste gjør du i Norge, i Ålesund?!"

Nå har jeg endelig bestemt meg for å ta bladet fra munnen. Det er en lettelse for meg, etter å ha levd i skjul i Norge i 37 år.

Jeg heter ikke Lyndon Buoy Johnson. Jeg heter egentlig Lyndon Baines Johnson. Endringen av mellomnavnet er et forsøk på å skjule min identitet som tidligere president i USA (selv om jeg strengt tatt fortsatt bemerker titt at jeg har vært leder for verdens mektigste land).

Hva er så grunnen til at jeg vil holde det hemmelig, spør du (skjeløyd og snøvlende).

Svaret er at enkelte tror jeg er en morder. Bare søk på navnet mitt på youtube og allerede i første klippet som kommer opp vil du møte diskusjonene, spekulasjonene, debattene om det var jeg som drepte John F. Kennedy. (F-en står forøvrig for Furtefrans)

Bare to timer og åtte minutter etter drapet på Furtefrans ble jeg innsatt som president, noe som jeg i ettertid skjønner var litt vel tidlig. Jeg burde nok ha ventet et sted mellom tre og sju timer, men det er lett å være etterpåklok. Derfor startet sladrekjerringene med mjarmingen om at jeg leide noen til å drepe Furtefrans.

En som kommenterer youtube-videoen har til og med gått så langt som til å si: "Fuck Lyndon B. Johnson". Etter innrømmelsen min må jeg nå gå enda mer i dekning, av frykt for at noen vil ta (eller låne) livet mitt.

Takk Ulyndon Ubuoy Ujohnson

Mimring

Utdrag fra memoarene mine som jeg snart håper å få publisere:

Som en påhengsmotor full av bensin (eller diesel) snek jeg meg framover det buskasbaserte terrenget mot de gråkledte mennene som kalte seg tyskere. De hadde ingen nasjonalitet; intet land på denne jord kunne fostre slik ondskap som de sto for. Slik så nå jeg på det tyske nazistregimet. Mens de speidet mot øst og vest etter flere som meg, trakk jeg kniven og sendte de i skjærsilden sammen med så mange andre. Ikke en lyd lagde de, og bra var det, for ti meter lengre framme stod enda en vakt. Jeg snudde meg mot mennene mine, de gjorde antydninger til klapping, noen ga meg tommelen opp, andre gliste, og en sendte et flott blink med det ene øyet.

Slik skaffet jeg meg den amerikanske æresutmerkelsen Silver Star under 2. verdenskrig.

Takk Lyndon

B står for

Kenneth L. Olsvikfeten har sendt meg en e-post:

Hei, Lyndon!

Jeg syns du er knæsj! Lurer bare på hva B-en i mellomnavnet ditt står
for?

Alt godt og mere til
Kenneth L. Olsvikfeten.

Vel, Kenneth, B kan stå for så mangt:

Benjamin, Brian, Bert, Ben, Bill, Babar, Babul, Bacchus, Bri, Breton, Burne, Bae, Bailey, Brutus, Bairn, Balun, Bancroft, Bandele, Balram, Bromley, Buddy, Burr, Burt, Buosh, Brutus, Balder, Burle, Burke, Burk, Ballard, Byron, Brom, Balfour, Bob, Bronson, Brafdford, Boult, Burnum, Baird, Blent, Brynmor, Brody, Broderick, Bishop, Bhavya, Balthazar, Brown, Bertrain, Berk, Broughton, Borachio, Banan, Burger, Big Ben, Bursdag, Bjelle, Bestefar, Bugg, Bæsj, Bajas, Ball, Blad, Button, Brak, Brygg, Brunost, Bølle, Bøtte, Bimbo, Badekar, Badekvinne, Badeland, Binders, Brett, Bompibjørn, Bygning, Bærekraftig utvikling, Balkanhalvøyene, Bråtebrann, Brannvesen, Burmeser, Byggmester, Bengalsk tiger, Bilmekaniker, Billig, Bitter, Bonus, Budbringer, Bolig, Botswana, Band, Burgunder, Bæ, Bø, Bo, Bikini, Bundesliga, Borussia Dortmund, Bergen, Beatboxing, Bendelorm, Belte, Biff, Ballett, Batungt, Brasil, Beverly Hills, B-gjengen, Bare, Bart, Barn, Bark, Barm, Bård, Bål, Blås, Blåne, Bobil, Bosetning, Bukk, Bakverk, By, Butikk, Bølge, Byste, Barnebarn, Barnerim, Barentshavet, Bakstreversk, Baksnakk, Bale, Bauta, Boink, Bært, Bhahavadgita, Byssanlull, BMX, BMW, Bol, Beite, Bass, Bytting, Bastard, Bjørn, Bjelke, Bortkastet tid.

I mitt tilfelle står B for Buoy, eller bøye som det heter på norsk. Hva står L-en i mellomnavnet ditt for?

Takk Lyndon