Pupp & Hånd II

Før i tiden var det vanlig å la seg avbilde med hånden innenfor skjorten. Hvorfor?

Spørsmålet har plaget menneskeheten nærmest siden tidenes morgen. Nå har endelig en gruppe vitenskapsmenn (eller var det kanskje vitenkommodeskvinner?) gått sammen og kommet opp med en rekke mulige årsaker. Se hva som kan skjule seg under skjorten til disse store menn HER

TAKK LYNDON!

Prospektkort VI

TAKK LYNDON!

Takk Lyndon!

Enkelte har påpekt at det konsekvent mangler et komma i måten jeg underskriver blogg-innleggene mine på. Sannheten er at det er bevisst utelatt, av den enkle grunn at jeg mot slutten av innlegget ikke vil takke leseren fordi at hun (jeg tror hovedparten av leserne er kvinner) tok seg tiden (men ikke bryet, siden jeg ikke retter meg mot svaksynte eller folk med lesevansker). Jeg vil faktisk ikke takke deg for at du har lest innlegget mitt!

Tvert imot syns jeg det er på sin plass at du retter en dyp, ærbødig takknemmelighetsbasert frase til meg. Underskriften min er en oppfordring til at du skal takke meg! Derfor er det strengt tatt ikke et komma som mangler i mine undertegnelser, men et utropstegn: fra nå av:

TAKK LYNDON!

Nordpolbjørn

Dette er min venn, Nordpolbjørn, fritt tegnet etter egen hånd. Bildet skulle opprinnelig være et stilleben av diverse diplomer og utmerkelser jeg har mottat opp gjennom årene, men NPB ville så gjerne bli avbildet. NPB fikk jeg av en annen god venn av meg, John Ronald Reuel Tolkien, bedre kjent som forfatteren av Hobbiten og Ringenes Herre (forøvrig har hans nyeste bok, fullført av sønnen, Christopher, Húrins barn, nylig dukket opp på det norske markedet), da han kola vippen for noen tiår siden. Nordpolbjørn var lenge julenissens hjelper på nordpolen, men julenissen ville ikke ha noe med ham å gjøre lengre da han oppdaget at bjørnen stod bak de stadige fyverkerioppskytingene vi mennesker kjenner som nordlys, og samtidig løste mysteriet om de forsvunne rakettene som egentlig hører til på sleden. Slik ble NPB sendt i eksil, som meg, og omfavnet varmt av Tolkien. Men etter Tolkiens død i '73 havnet han i mine hender via postens tjenester: NPB ble sendt i en tupperware-beholder sammen med et brev hvor det stod:

Kjære LBJ, jeg overlater til deg Nordpolbjørn. Han har i mange år har gledet meg med sine morsomme sprell, artige påfunn og store hjerterom. Men nå føler jeg meg strukket, som smør skrapt over for mye brød, og synes ikke lenger jeg er skikket til å ta vare på denne fantastiske skapningen på en måte som vil være ham verdig. Jeg håper du vil finne en måte å ivareta ham på, og ikke neglisjere ham slik den fordømte nissen på nordpolen gjorde.

- Din venn, JRRT

Hva mer kunne jeg gjøre enn å motta denne gavepakken - jeg skal ikke legge skjul på at jeg lenge har ønsket meg en kjæledegge, og at jeg lenge har hatt et godt øye til NPB. Opp gjennom årene har NPB vært en av mine viktigste støttespillere i hverdagen. Hans ferdigheter på kjøkkenet og vaskerommet var ikke til å tro, og overgikk den mest ivrige husmor (beklager Claudia, men NPB er et geni innefor husholdningsivaretaking). Etter lange møter i det Ovale kontor, strabasiøse limousinkjøreturer uten soltak og fjernsyn, og kjedelige møter med andre eks-presidenter, var det god å komme hjem til en bjørn som hadde et varmt måltid og en aperitif (i form av absinth) klart. Klesvasken behøvde jeg heller ikke bekymre meg særlig for, og å re opp sengen har jeg ikke gjort siden 22. november 1963, kvelden før jeg overtok som president etter JFK.

Men nå har pipen en annen lyd: Da jeg forlot landet for å leve i eksil, kunne ikke NPB være med. I tollen på Ronald Reagan Washington National Airport, ble NPB gjenstand for noe jeg (og Richard D. Ryder) kaller specieisme. Da vi skulle gjennom metalldetektoren kom ikke NPB gjennom; han ble gjentatte ganger bedt om å gå tilbake og spasere gjennom en gang til. SLik forølp det i lang tid, til NPB til slutt mistet besinnelsen og for et lite øyeblikk tok til instinktene og angrep en av sikkerhetsvaktene. Selv om NPB er en tam bjørn har han ikke glemt sin styrke og sine naturlige instinkter. Jeg mistenker sikkerhetsvaktene for å drive gjøn med den stakkars bjørnen i et forsøk på å sette ham på sin, slik de ser det, mindreverdige plass. Angrepet førte til at NPB straks ble skutt i benet av en tjenestemann på stedet og deretter bedøvet så kraftig at han la seg flat på gulvet. Så kom noen dyrepassere som sa de skulle transportere ham til San Diego Zoo. Mine instinkter sa at jeg burde være med ham (noe som innebærte å utsette turen til Ålesund), men idet jeg tenkte den tanken kom de hersens youtube-ryktesprederne stormende med skjellsordene haglende. Sikkerhetsvaktene i den erkehersensende metalldetektoren stanset opprørerne, men jeg forsto kjapt at jeg ikke kunne ta hensyn til NPB, og at jeg måtte haste videre til flyet.

Dermed skilte våres veier seg, og til den dag i dag har jeg ennå ikke hatt kontakt med NPB (noe som ikke er så rart siden han verken kan lese eller skrive), men jeg håper at jeg får se ham igjen en gang i framtiden. Kanskje på en fest - ?

Takk Lyndon

Idé til barne-tv (En mulighet til å publisere bilde av en pupp)

Du husker helt sikkert andungen Kvakk Kvakk! Papirbrette-tegnefilmen på barne-tv. Vel, jeg har en idé til en ny og mer modernistisk barne-tv-serie, med Kvakk Kvakk som inspirasjonskilde.

Ideen er som følger:

Cut-outs i stop-motion, ikke med papirbretting sånn som Kvakk Kvakk. De to hovedkarakterene Pupp og hånd synger til hverandre som Kvakk Kvakk og en av foreldrene brukte å gjøre. De synger sånn: Pupp-pupp-pupp-pupp-pupp-pupp-pupp-pupp-pupp, hånd-hånd-hånd-hånd-hånd-hånd-hånd-hånd-hånd. Så koser de. Deretter skiller de lag og drar hver til sitt ut i verden.

Der møter Pupp og Hånd forskjellige andre kreaturerer, som typ en kaffetrakter, et eggeskal, en dromedar, en parasoll, en evnukk, osv. Hver gang blir det forvirring, fordi pupp klarer bare å snakke med hånd, mens hånd klarer bare å snakke med pupp. De andre er så merkelige, og går ikke an å kose med. Så både Pupp og Hånd begynner å gråte, og drar triste hjem.

Så ser de hverandre igjen og begynner å synge til hverandre. Så koser de og alt er bra igjen!

Før du avviser denne ideen som skrap, bare tenk på hvor store samfunnsmessige endringer den kunne føre til! Alle ungene som ville begynne å grafse på pupper! Dessuten er det et vakuum mellom den ødipale tidlige barndommen og frem til tenåringsstadiet der barn er for lite opptatt av pupper. K J E D E L I G ! ! !

Takk Lyndon

Død mann

Jim Jarmusch er en av nåtidens flinkeste regissører, synes jeg. Helt siden jeg så Night on earth uten tekst har jeg titt og ofte latt meg fascinere av hans mesterverker, hvis hovedrolleinnehavere har bestått av storheter som Steve Buscemi, Tom Waits og Johnny Depp.

Nå sist lot jeg meg trollbinde av sistnevntes rolle i filmen Dead Man, av selvfølgelig Jarmusch. Depp spiller her William Blake, en bankmann på rømmen fra lovens lange arm etter et mord han begikk i selvforsvar. Dette skjer etter han oppdaget at stillingen som bankmann i byen Machine var besatt. Han flykter, og møter senere indianeren Nobody, som tar vare på flyktningen og lærer han spirituelle kunster som skal vise seg å gi Blake en dyp, dyp innsikt i seg selv.

Jeg vil ikke gjengi mer av filmen her, men bare oppfordre leserne om å løpe/gå/svømme/hoppe/rulle/slå bro og se denne feiende flotte filmen, med en minst like feiende flott Johnny Depp i hovedrollen!

Takk Lyndon

Jesus var en dinosaur!

Jeg har nylig blitt kjent med en trivelig og kul type. Han har derimot en rekke egenskaper jeg vil plassere et negativt fortegn foran (i dette tilfellet noe som kan tolkes som et minus):

- han er kristen.

- han tror på Intelligent Design (http://en.wikipedia.org/wiki/Intelligent_design)

- han er av den oppfatning at Intelligent Design burde læres bort på skolen, som en likeverdig teori til evolusjonen.

Jeg skal ikke legge noe imellom: jeg har noe imot kristne. Aller helst burde jeg bare tie still om religion når jeg snakker med ham, men når jeg nå har blitt klar over det overskygger det alt annet, og jeg har problemer med å diskutere annet med personen.

Noen som vet hvordan jeg kan komme meg ut av uføret?

Takk Lyndon

Uoffisielt norgesmesterskap i Slapp’ a

På Kaffens Dag, 23.08, gikk et merkverdig mesterskap av stabelen: nemlig NM i Slapp' a! Det hele foregikk på St. Hanshaugen i hjertet av Oslo, og selvfølgelig til ellevill jubel fra det veldige publikummet.

- Kaffe er en sosial drikk som bidrar til å skape møteplasser i hverdagen enten det er på jobb eller studiested, og kaffepausen er et godt grep mot stress, sier Marit Lynes, informasjonssjef i Norsk Kaffeinformasjon.

- Idéen til dette noe utradisjonelle mesterskapet kom en dag jeg og en kompis gikk hjem fra byen og peripaterte. Vi avtalte å sette oss ned å planlegge dagen derpå, men vi var fylkesmenn begge to, så planleggingen skjedde ikke før neste helg; da laget vi også plakaten til happeningen, som uoffisielt er verdens største happening, sier Jacob og Roar Kleine, mennene i kulissene for NM i Slapp' a.

Man har i følge Roar krav på 5 min. pause hver time i arbeidslivet, og lenger tid tar det ikke å ta seg en kopp kaffe og få hvilepulsen målt. Deltakerne, som kan være hvem som helst som melder seg på, vil bli henvist til en hengekøye og få utlevert en kopp kaffe. Her blir de liggende og slappe av mens de drikker kaffen og venter på at en sykesøster skal komme og måle hvilepulsen etter 5 minutter med avslapning. Den som har lavest hvilepuls stikker av med den gjeveste premien: et års forbruk av kaffe og den gyldne kaffetrakter (avbildet).

Årets vinner var ikke uventet Kaffe Lars med en hvilepuls på 47. Jeg bøyer meg i støvet, og gratulerer aller hjertligst.

Takk Lyndon

Klamme kjærlighetserklæringer

Det er morsomt å bli anlagt på. Naturligvis.

Jeg har da også vært borti beilere før, et utall av dem. Fra tid til tredje havner jeg i den kinkige situasjonen at følelsene ikke er gjensidige. Hvordan skal jeg forholde meg til en person som tydelig vil ha meg i buksene sine, mens jeg selv bare er ute etter et kyskt, rent platonsk forhold?

Hva er det beste jeg kan gjøre med situasjonen?

Takk Lyndon

Totusenog(fj)å(lle)tte

Året i år, 2008 (om noen skulle lure), markeres med brask og bram, bla. ved at folk giftet seg 08.08.08, folk stod opp 08.08.08 kl 08:08, de Olympiske Leker startet 08.08.08 kl 08:08 etc., men også med negativ brask og bram (Stoker). Jeg snakker da ikke om det faktum at hvis man legger åttetallet på siden så danner det symbolet for Brilleslangeforbundet, ei heller snakker jeg om åttetallet som en snømann, men det faktum at man i år ikke lenger kan stole på det gamle telle-på-knokene-trikset for å avgjøre hvor mange dager det er i månedene.

I 2008 er det nemlig slik at månedene juli og august har 31 dager, noe som tilsier at man kun ved en (heldig?) fødsselsskavank kan lykkes i å telle på knokene for å avgjøre lengden på hver enkelt måned. Vi normale faller her utenfor systemet, et system hvis urokkelighet har vært selve grunnpillarene i verdenssamfunnet siden Adam og Evas tid. Jeg tør knapt tenkte på hva som kommer til å skje ved eventuelle tilstelninger som belager seg på at august kun har 30 dager. De kommer til å våkne opp som fylkesmenn alle sammen når de til sin store forbauselse oppdager at det fortsatt er august.

Så se opp alle blogglesere, dere er herved advart for hva som vil være for oss nesten det samme som kometen var for dinosaurene.

Takk Lyndon (og de som ser bort fra at det egentlig er slik hvert år)

Den store sengepraten

Jeg har nylig skiftet hvilested fra en seng til en annen. Det fikk meg til å foreta en sosialantropoligisk undersøkelse over sengers sosiale status. Jeg fant ut følgende:

- Barnesenger er på mange måter de med lavest rang. Tenk deg en seng som frivillig gjennomgår skriking og lar seg tisse på!? Barnesengen må være lettere tilbakestående eller noe pervers.

- Gamle senger har høy status hvis de er fint utført, men ellers er de like ubrukelige som eldre mennesker flest.

- Sengen jeg sover i, som er 1.20 bred og 2 meter lang, har en rimelig god status. Den blir ofte brukt av ungdommer, som gjerne har partnere på sengebesøk en gang i blant.

- Det sistnevnte er av avgjørende betydning for om senger er velansett eller lavt ansett. Sexfrekvensen, det vil si hvor ofte noen har sex i sengen, er proporsjonalt med sengens kulhet.

- Sex og partnerskifte kan derimot blir for hyppig. Som for eksempel i hotellsenger. De blir sett på på samme måte som mennesker ser på horer.

Takk Lyndon

Innstramming og tøyling

I disse dager er det slik at skolene begynner for fullt igjen. Jeg har derfor besluttet å gå på livets skole, noe som betyr at det fra og med i dag kun vil dukke opp ett innlegg pr. dag.

Jeg ber om forståelse for dette, da jeg vil at alle skal like meg.

Takk Lyndon

Kardemomme

På lørdag leste jeg et intervju med enten Peder Børresen eller Simen Staalnacke (mennene bak Moods of Norway). B. eller S. besvarte mellom annet et spørsmål vedrørende hva han trodde på. Den prisbelønnete klesdesigneren fra Stryn svarte da at han trodde på kardemommeloven - dere vet hvilken han mener, den med "man skal være snill og grei, ikke plage andre, og forøvrig kan man gjøre som man vil." Vel, hva ville du sagt herr Børresen, eller herr Staalnacke (jeg tror det var Børresen egentlig), hvis jeg sa at en god del av klærne dine plager meg grenseløst. Ta for eksempel disse frakkene her: Fysj, jeg blir kvalm av de grelle greiene.

Les mer om hva jeg syns om kardemommeloven HER

Takk Lyndon

Prospektkort V

Takk Lyndon

Kursforandring

I dag setter en venn av meg sin apekatt, hvis drøm er å bli sirkusape, kursen mot den ungarske byen Pécs. Den er kjent for sitt yrende uteliv (som ofte preges av de illeluktende fortauene som kryr av urinerende ungpiker) og fantastiske sirkusakademi, det mest anerkjente i hele yoghurtveien. Her vil altså apen, Sju, prøve lykken. Akademiet har aner helt tilbake til 1300-tallet, da Louis I av Ungarn tilfeldigvis begravde sin enhjulssykkel her, da han var lei av å hele tiden falle av, og noen like etter bestemte at det skulle bygges et sirkusakademi der hvor sykkelen ble begravd. I de siste 700 år har akademiet fostret flere kjente artister, slike som Platon, Luffen Valle, Bono, Charles Chaplin og førerhunden til Boy Georges blinde stefar, Girl Talk - og nå kommer altså Sju for å prøve lykken blant disse storhetene.

Sju er en urban ape, hvis vilje til å gjennomføre sine målsetninger er stor, så det er nok liten tvil om at han kommer til å gjøre det svært godt i sirkusakademiets haller/klasserom.

Til Lykke, kjære Sju!

Takk Lyndon

Verdens tidenes verste dag

I dag er jeg i dårlig humør! Jeg krangla med mamma, ble uvenn med lillebroren min, og

Da jeg skulle på skytebana måtte jeg vente i en time for noen andre hadde tatt den. Når det endelig var min tur fant jeg ut at jeg hadde glemt reima mi! Dessuten mista jeg o'boyen min på veien.

Etter å ha grått hele veien hjem, fant jeg ut at datan min er ødelagt, skjermen slurver og skurrer, surkler og lager ablegøyer. ARG!

(Alt utenom det om datan er sannsynligvis ikke sant)

Takk Lyndon

La fée verte

I 1905 kom spikeren i kista for den grønne fe slik man opprinnelig kjente den:

Jean Lanfray stod opp på rett fot, gikk ut for å pusse geværet sitt og forberede seg til dagens fuglejakt. Han var far til to barn, og en kjær ektemann, men denne dagen skulle alt dette ta en grusom slutt. Denne augustmorgenen i Sveits, gikk Lanfray til frokostbordet og drakk sine tre sedvanlige glass rødvin og en cognac, før han hentet geværet og klargjorde seg. Samtidig rakk han å fukte strupen med en creme de mente, ytterligere tre glass vin, to glass absint, og ikke mindre enn tre glass brandy og whisky. Så skylte han dette ned med en flaske vin. Nå var det på tide å komme seg avgårde, og kjærlig ba han sin kone om å hente støvlene sine. Da hun sa hun var opptatt gikk det noe varmt i topplokket til Lanfray, og følgelig skjøt han henne og sine to barn før han forsøkte å ta sitt eget liv, men traff kun det venstre øret.

Til tross for at obduksjonsrapporten tydelig viste at mannens berusethet ikke kunne skyldes absinten ene og alene, ble mordene for evig og alltid kalt "Absintmordene" av motstandsbevegelsen i Frankrike. Det tok ikke lang tid før den grønne drikken, som hadde lesket unge soldater, kunstnere, gemene og kongelige i flere tiår ble forbudt i hele verden.

Takk Lyndon

Prospektkort IV

Takk Lyndon

Kafkask pornografi

Kafkask er et adjektiv som ofte brukes i populærkulturen. Det brukes for å beskrive forvirrende, marerittaktig scenarioer, og da gjerne av personer som overhodet ikke har kjennskap til forfatteren.

Nå kommer begrepet nok til å bli misbrukt ytterligere. For, i likhet med Charlie Chaplin, som ifølge diverse kilder skal ha hatt ville orgier, så hadde forfatteren Franz Kafka mørke hemmeligheter.

Debatten raser nå mellom tyske eksperter og den britiske forfatteren James Hawes, som brakte temaet på banen.

Ingen krangler så godt som litteraturkritikere, her et par utdrag fra debatten:

"This is some idiot ... who knows nothing about Kafka, but writes about him as if he did."

"Hawes has given us a look through the keyhole of a Kafka with his trousers down ... but to call the illustrated magazines he subscribed to as hardcore porn, is like comparing a poem by Heinrich Heine with an advertising slogan for McDonald's".

Så lar vi Hawes få forsvare seg, med en beskrivelse av den noe spesielle pornoen vår alles helt Kafka abonnerte på i tjueårene:

"They include images of a hedgehog-style creature performing fellatio, golem-like male creatures grasping women's breasts with their claw-like hands and a picture of a baby emerging from a sliced-open leg."

Takk Lyndon

I uføret

Tanker gjort etter å ha avslørt die wahrste Wahrheit (den sanneste sannheten), mens jeg titter ut av vinduet på bildet:

For å unngå å virke late bør vi gjennom hele livet streve etter noen å gi våre hjerter til (i motsetning til Platons tanke om at vi stadig må streve etter kunnen (techne)) for å unngå å virke late. Er du der ute?
Sorg er kjærlighetens pris.

Takk Lyndon

I selvpålagt eksil

Jeg har fått e-post og postkort fra folk som spør:

"Hva i huleste gjør du i Norge, i Ålesund?!"

Nå har jeg endelig bestemt meg for å ta bladet fra munnen. Det er en lettelse for meg, etter å ha levd i skjul i Norge i 37 år.

Jeg heter ikke Lyndon Buoy Johnson. Jeg heter egentlig Lyndon Baines Johnson. Endringen av mellomnavnet er et forsøk på å skjule min identitet som tidligere president i USA (selv om jeg strengt tatt fortsatt bemerker titt at jeg har vært leder for verdens mektigste land).

Hva er så grunnen til at jeg vil holde det hemmelig, spør du (skjeløyd og snøvlende).

Svaret er at enkelte tror jeg er en morder. Bare søk på navnet mitt på youtube og allerede i første klippet som kommer opp vil du møte diskusjonene, spekulasjonene, debattene om det var jeg som drepte John F. Kennedy. (F-en står forøvrig for Furtefrans)

Bare to timer og åtte minutter etter drapet på Furtefrans ble jeg innsatt som president, noe som jeg i ettertid skjønner var litt vel tidlig. Jeg burde nok ha ventet et sted mellom tre og sju timer, men det er lett å være etterpåklok. Derfor startet sladrekjerringene med mjarmingen om at jeg leide noen til å drepe Furtefrans.

En som kommenterer youtube-videoen har til og med gått så langt som til å si: "Fuck Lyndon B. Johnson". Etter innrømmelsen min må jeg nå gå enda mer i dekning, av frykt for at noen vil ta (eller låne) livet mitt.

Takk Ulyndon Ubuoy Ujohnson

OL

Funnet dikt:

Et søk etter ordet "Tibet" på http://www.olympic.org/

Takk Lyndon

Høytidelige tider

Så har tiden kommet til julen. Høytiden vi alle har ventet på (og må vente på i noen måneder til). Men for enkelte kommer denne høytiden aldri. Hvorfor ikke, sier du, og rister lett på panneluggen. Nå skal du høre. Det er fordi disse menneskene feirer Festivus, et alternativ til den alftor kommersielle julen!

Festivus er en legitim høytid som kan feires på tvers av religioner og annen tro(fasthet). Den feires 23. desember, og innebærer tre store høydepunkter for kvelden, hvor maten ikke er en av dem:

1. Festivus-stolpen
2. Klagelufting
3. Styrkeprøven

Festivus-stolpen er juletreets motsetning, og bærer ingenting av pynt eller annet kommersielt juggel. Den skal være ren, men ikke pusset ren, for symbolet ligger i at den, i motsetning, til juletreet, trenger lite eller intet vedlikehold. Stolpen skal likevel stå framme i stua, og før middag er det vanlig å kommentere dens skjønnhet. Ellers kan den lagres i kjelleren.

Klageluftingen finner sted ved middagsbordet, under måltidet, og fortoner seg på det vis at hver middagsgjest tar for seg de andre gjestene, i tur og orden, ved å klage over hva de er skuffet over i de andre. Dette bør gjøres med mest mulig rappkjeftethet og bruk av adjektiver, men kan også skrives på post it-lapper på kjøleskapet hvis man ønsker å spise i fred og ro.

Styrkeprøven består av en brytekamp mellom festens vert og en utvalgt person (denne kan velge å takke nei dersom han/hun må jobbe overtid). Festivus er ikek over før verten har tapt brytekampen, som vel og merke ikke er en skikkelig brytekamp, men mer en wrestlingkamp, så alle slags former for fastlåsing av verten regnes som høytidens slutt.

"Festivus, the Holiday for the rest of us!"

Takk Lyndon (og Dan O'Keefe)

Lyndon Buoy Resesarch Center skaper...

...en "ikke rope-kalender"!

På bildet ser man forsøkspersonen, Mats Eriks, "ikke rope-kalender". Denne går ut på at hver dag Mats Erik har en ropefri dag, så får han et klistremerke. Greier han å samle seg opp en hel uke uten å rope får han en bit av et puslespill som ved kvartalets slutt skal danne et bilde - gjerne av en lemur. Som det framgår av bildet, har han vært svært flink med unntak av ei langhelg og påfølgende helgedager - men helg er jo helg, og det faktum at han sikkert fikk godteri disse dagene er nok medvirkende til den noe utagerende oppførselen.

I disse dager er Mats Erik i tjueårene og en svært oppegående person som kun roper dersom situasjonen tillater det. At han har dratt nytte av denne kalenderen er altså utvilsomt.

Takk Lyndon

Brian Beluga V

Dette er virkelig virkelig virkelig virkelighet, forteller Brian Beluga om denne kollasjen.
Gå inn HER og se flere nye kunstverk av ham!

Takk Lyndon (og Brian Beluga)

Plateanbefaling av suppemusikk

Fin indie-poprock laga av enmannsbandet Erlend Viken under det litt merkelige navnet Soup. Sjekk ut musikken på www.myspace.com/soups. Her er bilder av det siste albumet hans, utgitt på How Is Annie-records:

Ikke bare er musikken bra, men Viken er også en veldig trivelig fyr. Dessuten brenner han for miljøet, og vedlagt til plata er en liten konvolutt med frø. Jeg planta i dag, lurer på hvilket tre det er!

Takk Lyndon

Visdomstann

Og nå til noen filosoferende tanker og ugrammatikalske setninger fra George Costanza:

The most unfair thing about life is the way it ends. I mean, life is tough. It takes up a lot of your time. What do you get at the end of it? A death. What’s that, a bonus?!?! I think the life cycle is all backwards. You should die first, get it out of the way. Then you go live in an old age home. You get kicked out for being too healthy, go collect your pension, then, when you start work, you get a gold watch on your first day. You work forty years until you’re young enough to enjoy your retirement. You drink alcohol, you party, and you get ready for high school. You go to primary school, you become a kid, you play, you have no responsibilities. You become a little baby, you go back, spend your last 9 months floating with luxuries like central heating, spa, room service on tap, then you finish off as an orgasm! Amen

Takk Lyndon

Prospektkort III

Takk Lyndon

Kjetteri eller kjæresteri?

Jeg har en venn, hvis kjæreste er høy, slank, morsom, kjekk, blond, hyggelig, storbrystet, pen, søt, elskverdig og pedantisk, men jeg er usikker, svært usikker på om kjæresten i det hele tatt finnes. Han "prater" med henne i telefonen stadig vekk når vi er i lystig lag og han har henne som bakgrunnsbilde på mobilen, men han viser ikke følelser, og når samtalen dreier seg om henne, vil han ikke prate om kjæresteriet.

Hva tror dere - finnes hun?

Send svar til postcards@live.no

Takk Lyndon

Dopingens OL?

Og nå, over til min far, Samuel Ealy Johnson Jr., og hans historie fra OL i 1904:

Pappa hadde trent lenge og hardt til dette OL, hvis vertsby var St. Louis i gamlelandet, USA, og da dagen for løpet var kommet var han i svært god form og følte seg nok som plommen i egget blant alle konkurrentene, siden det var svært få tilskuere. Etterhvert som løpet skred framover ble pappa mer og mer sliten, naturlig nok, men da han hadde omlag 15 km igjen ble laglederne bekymret for om pappa ville klare å gjennomføre løpet i det hele tatt. De besluttet derfor å gi pappa en styrkedrikk ved neste vannstasjon. Denne inneholdt da brandy og stryknin. Lagets lege, som egentlig ikke var lege, men hadde en gang satt et plaster på sin søsters skrubbsår, var skråsikker på at dette ville gi pappa de nødvendige kreftene som skulle til for å komme til mål som nummer 1. Slik gikk det også, iallfall med kreftene: for da pappa kom i mål hadde Abkasieren Frederick Lorz allerede høstet pulikums og daværende president, Theodore Roosevelts, gratulasjoner i hele 15 minutter. Pappa var selvfølgelig sønderknust og følte helt sikkert at han ikke hadde noe særlig å leve for annet enn ranchen i Texas. Men da pappa tuslet slukøret mot garderoben, kunngjorde speaker noe pappa slett ikke hadde ventet: "The new winner is Samuel Ealy Johnson Jr.!"

Hva var dette, tenkte pappa, og snudde seg og så det store presseombudet og Roosevelt komme stormende mot ham med gullmedaljen på en silkepute. Det viste seg at Abkasieren hadde fått haik med en forbipasserende hundefanger , og dermed var det ikke rart at han hadde vunnet. Pappa hadde jo bare brukt doping, men legen og resten av støtteapparatet holdt tett om dette, dog lekte historien likevel ut til allmennheten noe senere. Men de brydde seg ikke, og pappa fikk beholde medaljen fra OL 1904.

Takk Lyndon

Ufine filmideer

Jeg har to filmideer, den ene føles av en eller annen udefinerbar grunn feil, den andre vil være grusomt frastøtende for de fleste leserne, så følg med!

1. Frédéric Bourdin er en fransk kameleonmann. Han er over 30 år, og holder på å bli skallet, men har gjentatte ganger utgitt seg for å være en misbrukt 15-åring. Til og med leger som har undersøkt ham har konkludert med at han er en tenåring!

Barn og unge i filmer er gjerne dårlige skuespillere, siden de ikke helt har lært seg evnen å forstille seg. Hvorfor ikke la Bourdin få prøve seg? Alle som har hatt med mannen å gjøre fremhever hans ekstreme skuespillertalent. Mannen er dessuten langtfra pervers, han utgir seg ikke for å være femtenåring av noen annen grunn enn for gleden av å være evig ung. La den Peter Pan få spille i film, mener nå jeg!

2. Heath Ledger døde alt for tidlig. Hans tolkning av Jokeren var ikke perfekt, men den var fantastisk, han fikk Jack Nicholsons utgave til å virke flåsete. Det eneste problemet med Ledger var at det ikke egentlig virket som han koste seg nok.

Ashley Olsen skal visstnok ha vært den som ga ham sovepillene, og dermed drepte Ledger, men jeg skal ikke anklage noen grunnløst. Den eneste grunnen til at jeg nevner det er for å skape negative følelser mot Olsen-tvillingene.

Uansett, ideen min er som følger: At Ledger er død er ingen hindring for at han skal spille i nok en film! Det ville være en stor tabbe å la all oppmerksomhet rundt ham være til ingen nytte. Hva med å knytte ham opp som en marionettedukke, og la ham sprette rundt igjen. Riktignok vil det kreve en egen stab som skal holde liket fra å falle fra hverandre. Kanskje kan man trekke ståltråd gjennom lemmene hans, både så de blir mer føyelige og for å unngå at han skal miste noen underveis.

Ledger kan naturligvis bare spille skurker fremover, men tenk over hvor forferdelig fryktinngytende han kommer til å være!

Jeg ser for meg en deilig scene i den neste Batman-filmen hvor Robin, spilt av Frédéric Bourdin, holdes fanget av Joker, Heath Ledger, og for å redde Robin må karakteren til Ashley Olsen kysse Joker.

Nå, hva sier dere?

Takk Lyndon

Dementi

I mitt andre innlegg for dagen vil jeg legge fokus på feilaktige slutninger gjort i innlegget Prospektkort II. Her sier jeg klart i fra om mine meninger angående tidspunktet til åpningsseremonien til OL i Beijing, tidligere kalt Peking. Det legges til kl. 8:08 lokal tid på datoen i dag, altså 8/8/08. Alt dette for å forherlige åttetallet av en eller annen grunn. Vel, for å gjøre en lang historie kort så mente jeg at dette ville frarøve norske tv-tittere nattesøvnen, da dette mest sannsynlig ville foregå midt på natten her borte. Nå viser det seg at dette er helt feil, for etter å ha ellet om hvilket ben jeg skulle stå opp på i dag morges, gikk jeg som en zombie bort til fjernsynet, skrudde på, og til min forskrekkelse skulle åpningsseremonien finne sted om kun få timer (kl 14:00) norsk tid. Jeg tenkte umiddelbart med skrekk og gru på Prospektkort II-innlegget mitt, og bestemte meg for her å trykke dette dementi:

I am sorry for accusing you for all the wrong assumptions, Mistery of The People's Republic of China! Have a nice olympicness! I love you both.

Akkurat nå er klokken 17:10 i Ålesund, og ennå er ikke åpningsseremonien over, så at jeg har forregnet meg noe helt forferdelig er tydelig, men uansett synes jeg dette har vært en fabelaktig åpning med masse show og flotte innøvde innslag. Spesielt godt likte jeg de 2008 trommisene som åpnet det hele, og klossene som inneholdt 896 mennesker som alle hadde øvd i ti måneder for å koordinere innslaget på best mulig måte.

Men over til noe helt annet: damene. Under presentasjoenen av alle OL-deltakerne, som forøvrig varte i over to timer la jeg merke til noe helt fantastisk: ca 80% av alle de kvinnelige utøverne tiltalte meg, og samtlige av disse løsnet hjertet mitt fra mitt sedvanlige sted på kroppen og dro det nærmere tv-skjermen. Hadde det ikke vært for at den finske produsenten skiftet bilde, ville jeg antagelig ha mistet det og satt meg på neste fly til Beijing for å ta det tilbake.

Lykke til med et flott OL, Kina!

Takk Lyndon

Oppsummeringsdikt

En kvinne går inn i et hotellrom i Berlin

Hun blir forelsket

Hun får en orgasme

Nei, to orgasmer

Noe senere blir et barn født.
Det kommer fugler ut

av barnets endetarm

det er utrolig!

Takk Lyndon

Prospektkort II

Bakside:Forside:

Takk Lyndon

Se stygge-Suri leke med mamma

Og nå: kjendis u-nytt!

Suri Cruise er datter av Tom Cruise og hun som er ti år yngre enn ham, men ser ut som hun er 13 år, og som jeg ikke husker navnet på.

Det mest fascinerende med Suri Cruise er strengt tatt at jeg hadde en katt en gang som het Suri. Den ville stadig sitte i vinduskarmen i leiligheten jeg bodde i, hvilket var noe av en risikosport siden vi befant oss i tredje etasje. En gang jeg gikk inn på rommet mitt for å hente en bok med en av Platons uekte skrifter, Sisyfos, oppdaget jeg Suri som sedvanlig svevende mellom liv og død. Jeg smøg (som en katt, hehe) inn i rommet for å redde henne, men hun misforstod situasjonen, kanskje trodde hun jeg var et rovdyr. Suri bykset ut vinduet og ramlet ganske mange meter ned, og knuste de små beina sine.

Men katter har som kjent tre liv! Derfor var det bare å skru henne sammen igjen. Doktoren tok noen tusen og så var alt greit.

Mon tro om det blir like lett å skru sammen igjen Suri Cruise?

Takk Lyndon

OL er i gang!

I dag startet de første Olympiske Lekene i Beijing - to dager før den offisielle åpningen (lokal tid 20:08, dato 08/08/08). Det var fotballen som var først ute, med Japan og New Zealand som de første tevlerne. Kampen endte til slutt 2-2. Like etter sparket de norske fotballjentene i gang den andre kampen i gruppe B, og dette mot ingen ringere enn formsterke USA, men allerede etter ett minutt og sju sekunder tok formen slutt, og de norske jentene gikk opp i en overraskende 1-0-ledelse ved Leni Larsen Kaurin. Så skal det også nevnes at den Amerikanske målvakten, Hope, dummet seg voldsomt ut i målets avgjørende sekunder. Omtrent før dommeren rakk å blåse kampen igang igjen og amerikanerne fikk tid til å tørke tårene etter det første målet, var Norge frempå igjen, denne gang med Melissa Wiik, som utnyttet en grov forsvarstabbe i de amerikanske rekkene og la på til 2-0 fra hjørnet av 16-meteren. 2-0 til Norge altså, og etter bare 4 minutters spill!

Før OL hadde de norske jentene svake 2-16 i målforskjell på amerikanerne (og det på fem kamper), men i dag viste de norske jentene rutine, og slo gullfavorittene 2-0 i åpningskampen, en kamp amerikanerne bestandig har hatt for vane å vinne.

Jeg gratulerer de norske jentene med innsatsen, og ønsker meg til Beijing på statens regning, lik alle de norske samfunnstoppene.

Takk Lyndon

Prospektkort

Bakside: Forside:

Takk Lyndon

Ikke flere helter på wiiiiii

I min serie av wii-spill-skryting (og roping), har turen nå kommet til spillet No More Heroes:

Travis Touchdown er 27 år gammel og bor på et motell i den sør-californiske byen Santa Destroy. Her fyller han tiden med videospilling og slibrig prat over internettet. En dag vinner han en beam katana (et slags lyssverd), og bestemmer seg endelig for å bli leiemorder, en drøm han har hatt helt siden han gikk tom for penger til nye videospill. Hans første oppdrag er å myrde Death Metal, som ligger på 11. plass på United Assassins Associations ranking over beste leiemordere. Når han har ekspedert denne, innser han at han selv er et yndet mål for andre aspirerende leiemordere, og bestemmer seg for å fortsette helt til toppen, numero uno. Det spekuleres i om han gjør dette for å komme i buksene på UAAs sexy Europa-korrespondent, Sylvia.

Travis fortid er dyster, med avdøde foreldre drept av hans halvsøster og kjæreste, Jeane, og en ukjent bror ved navn Henry. Trøst finner han i å tøyse med katten sin.

Til tross for dette er Travis en gentleman når det kommer til rankingfightene mot kvinner. Han tar ofte hensyn, og viser i stor grad sympati for dem - i motsetning til hva han gjør overfor mennene han slåss mot. Han evner også å til tider være svært vittig og noe poetisk. Om dette er for å sjarmere, vites ikke.

Takk Lyndon

Resident Evil 4 på Wiiiiii

Jeg er livredd.

Udøde mennesker lurer på hvert gatehjørne, blodet mitt er infisert med et dødelig virus og jeg har etter store vansker endelig greid å drepe et massivt sjøuhyre.

Nå må jeg laste opp med forsyninger hos den lokale kjøpmannen og fylle opp med liv igjen, før jeg tør å legge ut igjen på min strabasiøse ferd.

Jeg er fanget inne i tv-spillet Iboende ondskap, kapittel 4. Jeg vil holde dere oppdatert om utviklingen.

Takk Lyndon

Vitsemakeri

Heute kom jeg over en interessant vits om Raquel Welch og en katolikk.
Kort fortalt befinner de seg i en båt på det åpne hav, og på engelsk lyder den slik (svakt gjengitt av Jerry Seinfeld i dialog med en prest):

And they're old jokes. I mean, the Pope and Raquel Welch in a lifeboat.
- I haven't heard that one.
Oh, I'm sure you have. They're out on the ocean and, yada yada yada, and she says, "Those aren't buoys!"

Siste setingen presterte den norske oversetteren å oversette på følgende måte:

"De er ikke rosenkranser!"

Hva har hendt med verden når buoys ikke oversettes til bøyer? Jeg heter da ikke Lyndon Rosenkrans Johnson. Opplys meg!

Takk Lyndon

Disney-mentaliteten

Er den ikke søøøøøøøt?

Jo, og det er nøyaktig det som er problemet!

Små barn får se filmer med små søte dyr med menneskelignende egenskaper gjennom hele oppveksten. Dette påvirker dem til å, i alle fall underbevisst, bære med seg ideer om at dyr er lik menneskene.

Jeg har ingenting imot vegeterianere generelt, men jeg mener svært mange mennesker har bestemt seg for å ikke spise kjøtt, uten at de er klar over hvorfor selv engang. Vel, jeg har forklaringen her: Det er de manipulative tegnefilmene til Disney! De gir ideer om at dyr er like mye verdt som mennesker, og det bidrar til at de falske skillene mellom kjønnene opprettholdes (men det er en annen sak).

Fysjom, smøreriet burde ha høyere aldersgrense!

Takk Lyndon

Riktig roooolig comedy!

Grotesco er vel sannsynligvis verdens tidenes styggeste svensk komiserie. Fydda så morsomt.

Det beste avsnittet er nummer 5, om riktig rooolig comedy, som i korte trekk går ut på at alt blir mye morsommere hvis folk plutselig gjør idiotiske ting helt umotivert.

Grotesco - Min fru. Min andra hälft. Mitt ligg. Seeee episoden her!

Check it out!

Takk Lyndon