Kjære leser av denne blogg/Kjære blogg! Dette er bildet av min svært gode venn, Lee Harvey Oswald (LHO). Det ble tatt for ikke så lenge siden, i 1957, kort tid etter han oppdaget marxismen.
Jeg har mange gode minner sammen med denne karen. Spesielt husker jeg bjørnetjenesten han gjorde meg ved å myrde JFK, men en av de bedre historiene lyder som følger:
Vi hadde havnet temmelig utpå (eller var vi innpå?) en torsdagsaften/navnedagaften, og bestemte oss etter flere dødens rekker (svært (u)heldig sammensatt konsumpsjon av alkohol av varierende styrke) for å dra til kiosken på hjørnet bortenfor dumpa og kjøpe soft-is. Vi var nemlig i det humøret man befinner seg i når man har lyst på soft-is: ubeskrivelig (jeg skriver "ubeskrivelig" for å hylle H.P. Lovecraft). LHO var høyt og lavt på veien mot kiosken og hoppet likegodt fra en to meter høy forhøyning i fortauet og landet på halebeinet (noe han søt over i flere uker senere). Deretter diskuterte vi ulike framgangsmåter ved avsløring av automater mens vi kastet et reklameskilt på sjøen.
Dette var altså helt hverdagslig for oss globetrottere, men idet vi nærmet oss målet, soft-is, nærmet den store stygge ulven seg: politiet hadde fått ferten av våre skiltneriske ugjerninger og var følgelig på krigsstien! Hvem vi var og hva vi bedrev ble fort emnet, men det skjønte ikke LHO, som serverte en røverhistorie om sin identitet - han var nemlig gymlæreren sin fra gamle videregående når politiet forlangte en forklaring. Dette medførte at en stk. eks-bokser av en politimann jaget LHO i en sammenkrøket forsvarsstilling jeg aldri hadde sett maken til - og alt dette i et buskas like ved. LHO ga snart fra seg sin egentlige identitet, men var en hårsbredd fra å tilbringe natten i drukkenskapsarresten. Jeg ville jo bevare mine sjanser til å overta presidentembetet, så jeg gjorde ingen tegn på å provosere snuten, men tilbød meg likevel å fiske opp det druknede skiltet. En dum idé mente lovens lange arm, men det hindret ikke meg i å gjøre et forsøk likevel - noe LHO brydde seg fint lite om, da han opptrådde en smule reservert resten av veien hjem.
I dag vil jeg først takke LHO, men også: TAKK LYNDON!
2 kommentarer:
først av alt.. (og da meina e alt) pent pent bilde.. deretter syns e at d va.. smidig.. å servere ei andreas-historie under lho's skikkelse.. :P
Smidig er nøkkelordet i denen sammenhengen: da jeg utøver smidighet på like høyt nivå som Erik Poppe utøver filmkunst, tillater jeg meg disse kunstneriske frihetene. En god forfatter vet altså når han skal overdrive.
Legg inn en kommentar