For hva er vel mer besynderlig enn å stanse for å prate til den man spaserer med?
Denne problemstillingen ble først kjent for meg i 13-14-årsalderen (en dag jeg var ute og spaserte med min mormor), og har siden opptatt både min fritid og arkitektkarriere, samt frarøvet meg mitt sosiale liv.
Men hva er det så som får meg til å stadig vekk sløse døgnets mange timer og minutter på et slikt ”pedantisk og uinteressant” emne, som onde tunger har kalt min lidenskap?
Alle har opplevd det, men stadig latt det passere – som en måkes supersoniske skrik etter mat – og ikke tenkt noe videre på det, eller – i verste fall fått øye på noe interessant takket være denne ufrivillige, men akk så ”kjærkomne”, stansen.
Under min selvfinansierte forskningsreise til Myanmar, tidligere Burma, forrige måned (april, 2006), satt jeg et tankeeksperiment ut i livet. Dette gjaldt da Heinemanns tese om spaserstokkprinsippet, hvor han agiterer mot bruken av spaserstokk rett og slett fordi et tredje ben er naturstridig; vesener med tre ben opptrer bare ikke i naturen, og har aldri før gjort det heller..
Hvordan anvender jeg så dette i min teori om besynderlig stansing, sier du?
- I Myanmar er bruken av spaserstokk helt og holdent ukjent. Man har altså ikke kjennskap til den.
I en av Myanmars mest besøkte parker (jeg går ut i fra at hva man gjør i en park er å nettopp spasere og/eller prate), satt jeg meg ned på en benk med to sammenbrettbare spaserstokker i frakken. Her skulle jeg observere Myanmarerne i én klokketime, og nøye notere ned tilfeller av ”gå-stans-prating”, min egen definisjon på fenomenet. Siden ville jeg konfrontere neste par til å begå feilen, for en feil er det jo innlysende at det er, og råde de til å (jeg vil råde begge, for jeg mener at den som ufrivillig stanser, altså den bestansede, er minst like skyldig i forseelsen, akkurat som bil nummer to i bilkøen har like mye skyld i køen som bil nummer én) forsøke å støtte seg til spaserstokkene mens de spaserer. Jeg tager så følge med de to, dvs. jeg holder en avstand på om lag ti meter, og observerer videre.
Med dette håpet jeg å oppnå en slags forsinkelseseffekt; jeg går ut i fra at mange av årsakene til stansen stammer fra det faktum at gangen er for rask for vedkommende til å klare å yte taleevnen rett mens han beveger bena. Med en spaserstokk hver, vil spasørerne senke farten med opptil 77 meter pr. tiende minutt, ifølge mine beregninger, noe som fører til et redusert energibehov fra beina, og forhåpentligvis frigjør mer energi til andre operasjoner – som taleevnen.
Men hvorfor er ikke Myanmarerne kjent med spaserstokken, vil noen si, og til det har jeg følgende svar:
- Helt siden guvernøren av (den gang) Burma i 1314 hadde innbrudd i palasset sitt, hvor det bl.a. ble ham frarøvet et privat prakteksemplar av spaserstokken, har den blitt uglesett og forbudt i landet. Dette grunnet massiv reproduksjon og etterligninger som senere fulgte; Børge Burmeser ville jo også ha en slik kongelig innretning til å assistere ham i hans gange. Da guvernøren ble var av dette, slo han hardt ned på både produsenter og konsumenter av innretningen, og bannlyste likegodt spaserstokken for all tid. I den nye grunnloven som fulgte året etter, ble det bl.a. skrevet at
”all import av spaserstokker, samt reklame og egenproduksjon er straffbart i henhold til straffeloven.”
I løpet av hundreårene som fulgte, og fram til i dag, har spaserstokken og dens minne sakte, men sikkert dødd ut, og Myanmars befolkning er i dag helt uopplyst om dens eksistens. Derfor kan jeg her tillate meg å prøve ut spaserstokken uhemmet, mens jeg senere – dersom suksess – vil sette eksperimentet videre ut i livet – i den vestlige verden.
Da jeg hadde funnet meg et par, to herrer, jeg kunne konfrontere, ble jeg straks lammet av eufori da de sag seg villige til å prøve innretningen. Dette skyldtes at jeg fra før av var svært skeptisk til å vise spaserstokken for Myanmarerne, da det sies at de har latent forakt for innretningen. Men jeg roet meg hurtig ned, og fulgte ivrig etter de to for å observere og dokumentere hendelsen. Flere års arbeid utspilte seg rett foran øynene mine. Leseren er kanskje av den oppfatning at de to spasørerne er forutinntatte, siden de nå har viten om mitt gå-stans-prating-eksperiment., men det er ikke tilfellet; jeg har nemlig nyttet list som oppfinner av innretningen og at jeg nå søker testpersoner.
Ulik de store filosofers tankeeksperimenter setter jeg mitt eget på prøve, og etter kun 96 sekunders spasering inntraff den første interessante observasjon: de to herrene, angivelig begge i 30-årene, stanset til min forbløffelse opp. Den ene pekte mot himmelen, og den andre brukte faktisk stokken for å gjøre det samme. Apekatter som aper etter hverandre, tenkte jeg. Hva som fanget deres oppmerksomhet er meg likegyldig, men jeg noterte meg at problemet ennå ikke hadde forsvunnet altså.
Jeg bestemte meg for å fortsette eksperimenter ut klokketimen, og noterte videre interessante observasjoner.
Etter at timen var passert, og stokkene returnert med lykkeønskninger til oppfinneren, satt jeg meg igjen ved den samme benken for å se over notatene og skrive min konklusjon.
Mengden blekk i kolonnen for ”Hendinger av problemet x” levnet liten tvil om et mislykket eksperiment, og da jeg var ferdig med å lese over notatene hadde jeg talt 13 hendinger av problemet.
Oppgitt som jeg var, konkluderte jeg i en fei, og bestemte meg for å avslutte oppholdet så snart som mulig.
Rekapitulert i kortfattethet ser den endelige konklusjonen slik ut:
Problemet inntraff gjennomsnittlig 0,2 x min
Hypotese motbevist
Antatt årsak til at nedsatt gangfart ikke øker taleevnen: mengde energi til å spasere hurtig overføres til armens behov for energi, da den nyttes til å støtte seg til stokken.
Om fenomenet kun inntreffer hos eldre: nei
Løsning/Videre arbeid: ingen/intet.
Takk Lyndon
Jeg vil sjunytte sjunledningen til å grasjulere meg sjulv med mitt 77. bloggsjunnlegg. SJU!
Mandag, tirsdag, onsdag ... KJEDELIG! Utkast til nye ukedager:
