Deodorant!

Vi har alle vært der: Savnet en kropp å gnukke mot, lest på internett at det motsatte kjønn tiltrekkes av frisk kroppslukt, og dermed besluttet å droppe deodorant på fest. Da får man derimot de ekle svetteflekkene under armene, og er det en ting som er turn-off så er det fuktige ringer i armhulene.

Nå er løsningen endelig her:

DEODORANT MED SVETTELUKT!
"Duften som garanter sex."

Fra Lyndon Buoy-line Products

Bollen på planeten

Jeg har jo lenge vært en foregangsfigur for kritikere av klesstiler og stiler generelt. Se bare her. Neida, se her. Jeg er klar over at det ikke har vært klær spesielt (eller generelt) jeg har vært opptatt av, men snarere opp- og framtreden.

Denne gangen er det kvinnelige hodeplagg fra 1920-årene (populært kalt "The roaring twenties" i USA) som får gjennomgå. Jeg tilbrakte mine beste ungdomsår i dette tiåret og husker (som så mange andre menn) svært godt da det ble populært for andre enn prostituerte å sminke seg - vi var alle sammen overlykkelige.

Men tilbake til hodeplagget: som det fremgår av bildet er dette en badehette. Likevel valgte flere og flere kvinner å bruke det som en assessoar til fest, ikke hverdag - altså når man skal ta seg ut som best. Dette var en stor nedtur ved tiåret synes jeg; deg ga kvinnene et forferdelig ytre, men jeg tror de gjorde det for å få mer fokus på ansiktet som var sminket (noe jeg synes er tull og tøys siden hår er en viktig del ved en kvinnes framtreden).

Det var vanskelig å finen gode bilder av denne kjipe innretningen, men de kom altså i forskjellige farger og fasonger: noen hadde diverse hull (luftehull kanskje?) i seg, andre var dekorert med edlere stener (eller farvet glass) og noen var brodert av en flittig hånd.

Jeg er iallfall av den oppfatning at dette bare var tull, og at de utallige gangene jeg danset Charleston på diverse sosiale tilstelninger ble frarøvet noe av sin sjarm da kvinnene hyppig iførte seg dette latterlige klesplagget.

TAKK LYNDON!

Prospektkort X

Jeg har for en gang skyld selv fått postkort! Avsenderen ønsker å være anonym, og jeg klandrer ikke vedkommende, for dette er tydelig skrevet av en galning. Jeg har ingen aning hvilken Andreas det rereres til, men kortet var adressert til meg.

TAKK LYNDON!

Inngangsparti i opprør

Hver fredag skjer det noe fantastisk med 85000 mennesker: Morgenbladet ramler ned i postkassene deres og fyller hver eneste krik og krok med interessante tanker, idéer og former.

Jeg er en av disse menneskene - fordi en kamerat av meg donerte den gratis til meg i fire uker fremover i tid - og dermed var jeg i mild ekstase og forherligelse da jeg våknet en sen formiddag fredag 26.9 (i går altså, da jeg egentlig skulle ha skrevet dette) og erindringsprosessen grep tak i Morgenbladet jeg visste ville ligge i postkassa. Rettelse: Morgenbladet ville ligge på gulvet under postkassa, fordi postmannen som leverer Morgenbladet (jeg antar at det er en speisiell Morgenbladet-postmann fordi:) ikke kan være i besittelse av en nøkkel til å åpne postkassa - derav plasseringen på gulvet. Men heldigvis har han vett nok til å skrive (med farvetusj) hvem avisen tilhører, nemlig Lyndon B. Johnson. Etter at jeg herjet med Vietnam, var jeg sikker på at ingen ville herje med meg i ettertid. Jeg tok feil angående dette når det viste seg at sinte opprørere sendte meg i eksil, og jeg tok feil når det viste seg at noen i borettslaget mitt hadde revet Morgenbladet i to for så å kaste det i kurven man skal hive uønsket reklame i, like ved siden av postkassene.

Det er tydeligvis ikke plass til gratislesere av Morgenbladet i verden, og jeg håper virkelig ansvarlig redaktør, Alf van der Hagen, rasler med sablene og varsler tiltak mot Morgenbladet-rivere (men at han også henger de ut som surpomper i neste utgave).

Hold dere unna avisa mi!

TAKK LYNDON!

Hår - the permanent strikes back

Jeg har tidligere gitt uttrykk for min avsky med den manglende kreativiteten i hårveien hos eldre damer. Permanent er tydeligvis den eneste frisyren som er tillatt.

Nå har saken utviklet seg en del siden jeg brakte det på dagsordenen. Det første som skjedde var en flåsete kommentar fra ei som "skal ha fint hår heile livet! Aldri perm!"

Deretter fulgte en viss Ingard med en betraktning som var verdt å reflektere over:
"Det har faktisk gått opp for meg hvorfor gamle damer har permanent. Det fordi de var i sitt ess i en tidsepoke da permanent faktisk var velansett. Jeg går utifra at du Lyndon B. Johnson har sett en del hollywoodfilmer fra 50- og 60-tallet, og der vil du legge merke til at en stor andel av kvinnene har permanent. Den typen hårbehandling var på moten da dagens gamle var unge, og de tror derfor fortsatt at det er hipt og/eller trendy."

Så kastet riksmediene seg på bølgen. Først ut er Dagens Næringslivs livsstilsmagasin D2 (som jeg tidligere har slaktet). De har en luftig omtale av fenomenet, med fokus på Ingrid Espelid som trendsetter. Dessuten blir hårtap trukket fram som en begrunnelse. Når gamle damer mister håret på toppen, og går noen dager uten å dusje, blir det veldig tydelig at de har lite hår. Derfor klippes det kort, og snurres opp, og permanenteres (hvis det er et ord, hvis ikke blir nok ikke det gjort.

Hvis du, som jeg, har en unaturlig sterk fascinasjon for eldre kvinners manke, så les D2s reportasje.

TAKK LYNDON!

Reciprocal China

----- Original Message -----
From: Chief of State president_hu_jintao
To: Lyndon B. Johnson postcards@live.no
Sent: Wed 24. September 2008 13.14 + 0200
Subject: Sv: Ceremonial delights

Hello, Mr. Johnson! First I would like to congratulate you with such a fenomenal blog! This is as you say "pretty, pretty, pretty good"!

And now to the core of the subject. I understand that you have had some troubles with our opening ceremony. Now, I do know that the ceremony ended over a month ago, but I'm afraid I have not found the time for a quicker response.

Well, every host of such a grand event as the Olympic Games has its troubles when it comes to soothing all of the planet's creatures. We have tried to focus on the humans this time, but not all of us are awake at all times of the day (though some are - those peculiar little rascals). So, as you probably see, I have had to make way for a CoP, i.e. Change of Plans, in order for this event to function at an optimal level. Therefore, we arrranged for the ceremony to start at eight o'clock on August 8. Merely as a protest for there not being a chance to start seven o'clock on july 7. But also as a symbol for world peace elns.

But, I have done some research, Mr. Johnson, and found out that your town, Alesund, is in the CET+1-time zone, which means that you had the opportunity to view the opening ceremoy (unless you have some sort of night job) at around noon. Now, I will not question your mathematic abilities, nor the platitudes of your postcard, but I would urge you to think once more the next time you decide to lay such troubles on me.

Sincerly yours,

President HU Jintao,

Chief of State

Denne e-posten var svar på dette POSTKORTET.

TAKK LYNDON!

Insomnia

I går var jeg på show med ståoppkomikeren Are Kalvø. Det var svært fornøyelig. Dette innlegget skulle egentlig handle om at han kunne gjøres til talsmann for min ANTI-DEMOKRATISKE IDÉ.

Men så fikk jeg ikke sove i natt. Jeg la meg klokka 12, og sovna ikke før fire-halv fem. I dag har jeg mye å gjøre, men er surrete i hodet. Så dagens blogginnlegg blir noe amputert og uinteressant. Jeg beklager. For å forhindre at dette skal skje igjen ber jeg om at dere kommer med søvnråd i kommentarfeltet.

(Se også DEN STORE SENGEPRATEN.)

TAKK LYNDON!

My friend

Kjære leser av denne blogg/Kjære blogg! Dette er bildet av min svært gode venn, Lee Harvey Oswald (LHO). Det ble tatt for ikke så lenge siden, i 1957, kort tid etter han oppdaget marxismen.

Jeg har mange gode minner sammen med denne karen. Spesielt husker jeg bjørnetjenesten han gjorde meg ved å myrde JFK, men en av de bedre historiene lyder som følger:

Vi hadde havnet temmelig utpå (eller var vi innpå?) en torsdagsaften/navnedagaften, og bestemte oss etter flere dødens rekker (svært (u)heldig sammensatt konsumpsjon av alkohol av varierende styrke) for å dra til kiosken på hjørnet bortenfor dumpa og kjøpe soft-is. Vi var nemlig i det humøret man befinner seg i når man har lyst på soft-is: ubeskrivelig (jeg skriver "ubeskrivelig" for å hylle H.P. Lovecraft). LHO var høyt og lavt på veien mot kiosken og hoppet likegodt fra en to meter høy forhøyning i fortauet og landet på halebeinet (noe han søt over i flere uker senere). Deretter diskuterte vi ulike framgangsmåter ved avsløring av automater mens vi kastet et reklameskilt på sjøen.

Dette var altså helt hverdagslig for oss globetrottere, men idet vi nærmet oss målet, soft-is, nærmet den store stygge ulven seg: politiet hadde fått ferten av våre skiltneriske ugjerninger og var følgelig på krigsstien! Hvem vi var og hva vi bedrev ble fort emnet, men det skjønte ikke LHO, som serverte en røverhistorie om sin identitet - han var nemlig gymlæreren sin fra gamle videregående når politiet forlangte en forklaring. Dette medførte at en stk. eks-bokser av en politimann jaget LHO i en sammenkrøket forsvarsstilling jeg aldri hadde sett maken til - og alt dette i et buskas like ved. LHO ga snart fra seg sin egentlige identitet, men var en hårsbredd fra å tilbringe natten i drukkenskapsarresten. Jeg ville jo bevare mine sjanser til å overta presidentembetet, så jeg gjorde ingen tegn på å provosere snuten, men tilbød meg likevel å fiske opp det druknede skiltet. En dum idé mente lovens lange arm, men det hindret ikke meg i å gjøre et forsøk likevel - noe LHO brydde seg fint lite om, da han opptrådde en smule reservert resten av veien hjem.

I dag vil jeg først takke LHO, men også: TAKK LYNDON!

Den indiske guden Devendra

Jeg elsker skjeggete menn. Det er ingen grunn til å legge skjul på det.

Mest av alt elsker jeg skjeggete menn med langt hår som synger. Devendra Banhart er en av dem. Ikke bare er han for tiden aktuell med plate (Den er foreløpig bare tilgjengelig på Itunes, men kommer ut på fysisk format 16. oktober. Les mer om den i et tidligere bloggs-innlegs)

Se video med Devendra Banhart og kjæresten Natalie Portman som indiske prins og prinsesse. Psykedelisk, fengende, morsomt. KAN MAN EGENTLIG ØNSKE SEG MER? (Legge spesielt merke til den tekstede dialogen)

TAKK LYNDON!

Ret(ho)ro

Hei, blogg!

I dag har jeg rotet rundt i sarkofagene, blomsterpottene og tulipanbedene. Du kan selv tenke deg hvor jeg fant dette bildet fra 1930, avgangsåret mitt fra Southwest Texas State Teachers' College.

Bildet gir meg rett og slett lyst til å gå bort til speilet og si "Jeg er jo ganske pen." Når jeg tenker tilbake på disse glade tidene, alle de ville sprellene, skiltene jeg hev på sjøen, alle damene jeg menget meg med og ikek minst all harselasen med byens inkompetente politikere, blir jeg ganske nostalgisk av meg. Men det er vel noe alle som har sendt seg selv i eksil etter et langt og suksessfylt liv opplever.

Så i dag en ekstra stor TAKK LYNDON!

I gode og vonde dager

Du har fine dager, som dem da man spiller fotball barbeint og skorer mål på Christopher Nielsen (han som laga To trøtte typer og Slipp Jimmy fri). Det var i forgårs.

Så har du dårlige dager, som dem da man skal i begravelse. Det er i dag.

TAKK LYNDON!

Dans med byråkratiet

Folk har ønsket å få se svarene på prospektkortene jeg har sendt, og jeg har besluttet å publisere i alle fall dette ene. Det er et forholdsvis harmløst svar fra informasjonssjefen i Norsk kulturråd, på mitt spørsmål om kunstnerstøtte:

----- Original Message -----

From: janne.stang.dahl@kulturrad.no

To: Lyndon, B. Johnson postcards@live.no

Sent: Fri15. August 2008 11.44 + 0200

Subject: Sv: Kunstnerstøtte

Hei Lyndon Buoy Johnson,

Trond Giske videresendte kortet ditt til meg. Norsk kulturråd kan naturligvis ikke innvilge støtte uten å ha mottatt noen formell søknad først.

Søknaden skrives i brevs form og må inneholde:

- beskrivelse av idé og formål med prosjektet

- fremdriftsplan

- budsjett og finansieringsplan

- søknadssum

Du finner en mer detaljert beskrivelse på våre websider: http://www.kulturaad.no.

Jeg vil anbefale deg å søke i kategorien Kulturelle endringsprosesser og samtidskunsten eller Utstillingsstøtte til kunstnere i etableringsfasen. Vedlagt følger skjemaer for søknadene.

Lykke til!

Mvh

Janne Stang Dahl

Informasjonssjef
Norsk Kulturråd

Denne e-posten var svar på dette POSTKORTET.
TAKK LYNDON!

TV II

Sist mandag startet de (dessverre) velkjente Ylvis-brødrene sin serie, Ylvis møter veggen, hvis slagord lyder "bror mot bror, menneske mot isopor". Dette programmet er altså den norske versjonen av originalen, den japanske serien "Hole in the Wall". Selv har jeg stor forakt for disse brødrene og vil derfor råde dere lesere til å i stedet for å se på TV Norge hver mandag kl. 21:30, heller sitte på Youtube i en halvtime. Jeg legger derfor ved en trykknapp, det være seg DENNE, hvor dere kan nyte noen høydepunkter fra den japanske versjonen, som jeg, etter å ha sett begge versjonene, finner mye bedre enn den Ylvis-brødrene presterer. Dette grunner jeg i at den japanske er mer variert, og japanerne er mer morsomme å høre på enn Kjetil André Aamodt, hun andre ukjente programlederen (paradoksalt nok er ikke Ylvis-brødrene programledere, men deltakere på hvert sitt lag bestående av to kjendiser pluss én stk Ylvis) og nevnte plageånder Ylvis.

TAKK LYNDON!

Prospektkort IX

TAKK LYNDON!

The internet is downs!

Internett er nede synger Sortefår, det nye norske pønkebandet. Har de rett, tar de feil, eller er internett bare en illusjon? Eksisterer dette komplekse nettverket egentlig, eller er det bare et produkt av samfunnets galskap. Se dette forblir ubesvart, men de svarte sauene svarer på mye annet rart!

Bandet kan ha latt seg inspirere av The Blacksheeps, som med sin låt Oro jaska, beana som kan/bør sees og høres HER.

Deretter kan det lønne seg å lytte til Sortefårs kjøttfarseversjon HER.

TAKK LYNDON!

Lance v 3.0

Denne uken har sykkelverdens svar på Metusalem valgt å annonsere sitt comeback på sykkelsete. Det dreier seg selvfølgelig om Lance Armstrong, mannen som har vunnet Tour de France sju ganger på rad og som midt oppi seiersrekken holdt unna for kreften. Det tyder jo på det ligger noe i uttalelsene fra Harald Heide Steen jr., om at kreft ikke er en sykdom for amatører.

Nå planlegger altså Armstrong (han var "hjernen" bak de irriterende gule armbåndene som fløt rundt for noen år siden) et comeback med Tour de France 2009 som sitt store mål. Hvorfor det, sier du? Jo, for å skape blest om kreftsaken selvfølgelig. Han kommer til å sykle for Astana, laget som lenge har slitt med sporadiske anklager for dopingmisbruk (de var utestengt fra årets ritt, grunnet Alexandre Vinokourovs dopmisbruk under touren i 2007), og anklagene kommer neppe til å avta dersom Lance gjør som han pleier - nemlig å vinne touren.

Jeg følger utviklingen med argusøyner, og i denne moderne tid vil det ikke overraske meg om jeg blir vitne til noen spennende overraskelser under neste års tour.

TAKK LYNDON!

På animasjonsfestival

I går så jeg tegnefilm. Hele dagen. Jeg startet klokka 10.30 og så den siste animerte rariteten klokken rundt 22.00. Høydepunkt var verdenspremieren på den prisbelønnede og høyt aktede Pritt Pärn sin siste film. Den heter "Life Without Gabriella Ferri", og inneholdt mellom annet en scene med et par som forførte hverandre med kos, stryk og tafs, mens de sløyet fisk. Mannen spratt buken på fisken, kvinnen gned hånden sin på innsiden av den, og strøk så fiskeblod og -slam utover sin utkåredes ansikt. Paret ble konstant avbrutt av en liten gutt (sønnen deres?) som hadde gipset begge armene, og likte å dunke hodet sitt mot veggen. Han ble bare stille når han fikk knuse noe med en hammer, gjøre matte eller surfe på porno på internett.

Det var en vemmelig, rar og til tider ekkel film, men hele tiden svært fascinerende, og Priit Pärns film klart å skape et en unikt og annerledes univers.

Animatører er forøvrig dugande festører også. Først var det konsert med et tøysete rockeband fra Bergen, og påfølgende nachspiel med paella-rester og alkohol rundt et bål i hagen.

TAKK LYNDON!

TV!

I går var jeg me d på å skrive norsk tv-historie selvom jeg ikke skrev noe, men stort sett satt der (men den dusten Thomas Jefferson skrev heller ikke så mye på uavhengighetserklæringen - kun navnet sitt!) - dog kan man i det minste si at jeg har påvirket den norske tv-historien: jeg har nemlig vært gjest hos det norske satire- og underholdningsprogrammet Nytt på Nytt!

Nytt på nytt har i flere (9) år vært kritikerrost for sine bidrag til humor-norge, med sine artige skråblikk på samfunnet og aktuelle nyheter. Men i fjor forsvant et medlem (kanskje i et sort hull), Anne Cath. Herland, og ble erstattet av Linn Skåber. Dette har hardbarkede fans funnet noe kjipt, og uttalelser fra flere hold tyder på at livet var bedre me Anne Cath. ved roret.

- Vi burde sette oss forrest!, sa jeg i det vi entret studo, Jeg er jo så pen!, men de to nerdene jeg gikk med sa at det ikke kom på tale. Så var det hele i gang, trodde jeg, men før gjengen kom inn, måtte en "moromann" varme opp publikum. Dette likte jeg ikke i det hele tatt: vi måtte holde sidemannen (som var én stk ukjent og én stk kjent) i hånden, gnikke den og siden gygne den fram og tilbake. Deretter toppet det hele seg med en massasje av personen til venstre. Dette var såklart personen jeg ikke kjente. Så jeg masserte han en stund, og så måtte jeg spørre ham om det var godt. - Joda, svarte han. - Offa, tenkte jeg. Noen av publikummerne fant dette svært underholdende og etter stor applaus følte moromannen at han hadde gjort sitt og hevet hendene i været for å takke for rosen han følte han hadde fått. DERETTER kom programlederne og gjestene inn, og vi var i gang! Jeg har aldri sett dette programmet før, men fattet snart interesse for det interessante debattforumet. Gjestene i dag, sesongens første program, forøvrig, var Johan Golden og Atle Antonsen. Atle er en jovial kar, men Johan Golden er kjedlig og dryg, men klarte seg bra i flere situasjoner, selv om han stort sett satt i forsvarsposisjon med hendene krysset og tydelig følte seg ubekvem - til pass for ham.

Programmet, eller innspillingen, varte i to timer, men når det sendes i kveld, fredag 12. september, kokes det ned til 30 min. Dette mye takket slurvete tunger, "døve" vitser ("døvt" er et ord Linn Skåber tydeligvis har fattet interesse for i løpet av sommeren) og en hissig scenearbeider med hodetelefoner som støyet. Alt i alt var det en befrielse å få komem ut av studio, ikke pga. et kjedlig program, for underholdende var det innimellom, men pga. de forferdelige stolene og mannen to seter til høyre for meg som hørtes ut osm en hest når han lo.

TAKK LYNDON

Prospektkort VIII

TAKK LYNDON!

Fagerliaspillet!

I dag kom jeg over noe så fantastisk som det fabelaktige dataspillet Fagerliaspillet! At dette nå har gått av moten, men entret minnet som et fett retro-spill, er helt sjupert! Det ble oppfunnet av en Lord på 2005-tallet under innflytelse av innflytelsesrike skolehatere av rang (dvs. en kjærlig person ved en datamaskin i en kjedelig IT-time) og har siden den gang sikret ukedagsunderholdningen til en rad generasjoner.

I spillet møter du uforglemmelige karakterer som IQ-Gaupseth, Tysklærer-Rune, Bjørn Naas og hologrammet Arild Solid Bilvei. Her er det abre å lene seg tilbake og nyte flere timers underholdning i form av tom stirring mot en lysende skjerm.

Legger her ut lenke til spillets hjemmeside hvor du bl.a. kan se skjermbilder, legge ut highscore, diskutere bugs, studere opphavshavere og selvfølgelig laste ned selve spillet - gratis: fagerliaspillet.moo.no

Sett i gang å spille!

TAKK LYNDON!

Sosialt eksperiment!

Hva med å si alle førsteinnskytelser man får gjennom en hel dag? Ikke legge noen ting imellom, buse ut med det man tenker uansett hvor grovt, selvutleverende, trist det enn måtte være. Hva om en hel vennegjeng gjorde det? Da tror jeg de ville komme nærmere hverandre, og finne ut at de har egentlig mye mer til felles enn de skulle tro. Jeg ser faktisk ikke ÉN eneste grunn til ikke å gjennomføre dette prosjektet. Dette er en jobb for Lyndon Buoy Research Centre - vi er tilbake med mer såsnart vi har villige prøvedyr av typen pelskledd, nusselig, to ører som står opp, hopper rundt, formerer seg mye.

Hva tror dere, sosialt eksperiment eller sosialt ekskrement?

TAKK LYNDON!

Anbefal kokken

- Laksepølse smaksepølse! Hva er det vi får servert nå?

For det første vil jeg si at dette innlegget er vemmelig - like vemmelig som bildet.

Akkurat nå renner en smal strøm av Gildes (eller Toros, eller hvilket merke det er som lager dette svineriet. Jeg driter egentlig i det) laksepølser ut i Oslofjorden etter en strabasiøs reise som begynte i fusjonen mellom laksekjøtt og grisetarmer som deretter fant veien til ICA-butikken i nærheten og derfra tok seg inn i min ringe bolig for så å forplante seg nedover spiserøret. Dette hendte altså lørdagskveld/søndag morning (at jeg samme kveld hadde svelgt noen desiliter vodka etc., synes jeg har liten innvirkning på det som hendte søndag formiddag):

Etter å ha holdt meg fast i sengen noen timer bestemte jeg meg for å virke, og gikk dermed taktfast mot kjøkkenet for å hente meg noe vann. Før jeg kom så langt fikk jeg føling med mitt indre, og lik refleksen som oppstår når man brenner seg, bykset jeg ut på badet og brekte meg. Når jeg åpnet øynene og fikk et glimt av hva som hadde hendt, ble jeg straks oppmerksom på bruddstykkene av laks og grisetarmer som svømte i toalettvannet.

Av dette sluttet jeg straks at laksepølser er noe drit som enten får deg til å kaste opp eller føle stor misbilligelse. I mitt tilfelle førte det til at jeg kastet opp sju ganger før klokken var tre. Etter dette kunne jeg endelig sette planen min om å virke ut i livet. Men ennå var ikke dette helt gjennomførbart, og følgelig utartet søndagen seg som en amputert dag hvor det nyttigste som hendte var en raptus der jeg greide å ta meg noenlunde sammen så jeg fikk lest et kapittel i boken Ridderen i rugen.

Oppfordrer akkurat nå til mild overbærenhet overfor laksepølsene.

TAKK LYNDON!

Brian Beluga VI

Det er lenge siden sist vi har hørt fra bloggens kunstneriske alibi, Brian Beluga. Han har visstnok vært besjeftiget med sjelelige kvaler, hvilket sannsynligvis vil si at han for det meste har drukket seg fra sans og/eller samling til forlystelse for gamle og nye bekjentskaper. Innimellom fyllekulene har han likevel fått tid til å fullføre noen nye verker, som kan sjekkes ut HER

TAKK LYNDON! (OG BRIAN BELUGA!)

Film Film Film

Etter å ha vandret hvileløst rundt i den lokale kolonialhandelen kom jeg over et tilbud som viste seg å være for vanskelig å motså: Interview - filmen med skjønnheten og udyret i hovedrollene. Historien tar for seg den bereiste og erfarne politiske reporteren Pierre Peders (Steve Buscemi) som etter en uoverenstemmelse med sjefen er sendt til New York for å lage en kjendisreportasje om såpe- og b-film-skuespilleren Katya (Sienna Miller). Dette misliker Pierre sterkt, og det blir ikke noe særlig bedre når Katya dukker opp på resteuranten der de skulle møtes en hel time for sent. Kort fortalt ender det hele i et munnhuggeri, men idet de begge forlater restauranten fører skjebnen (kan hende?) dem sammen igjen, og Pierre blir med til Katyas leilighet, hvor de tilbringer mesteparten av natten i svært humørsvingende lag.

Pierre Peders: What makes a man attractive?

Katya: A scar.

Pierre Peders: Why?

Katya: Because... most women have one too.

Trykk på play så fort du kan, for denne filmen er ganske god. Gled deg til Buscemis strenge ytre, Siennas behagende ytre, og en leilighet som kanskje skal bygges om til flyplass.

TAKK LYNDON!

Ekvatorielle opplevelser

I mellomkrigsårene 1925-26 emigrerte en gruppe nordmenn emigrerte til Galápagosøyene og dannet der en liten koloni. Transporten ble ordnet med kajakk såklart, Albemarle I, Albemarle II, Albemarle II osv (helt til Albemarle LXXVII). Norske aviser rapporterte fantastiske boforhold, gratis jord og en sorgfri tilværelse, men virkeligheten var ganske så annerledes: Vannmangel og stor nød var dagligdags for kajakkpadlerne. En hermetikkfabrikk ble startet, men grunnet store avstander til nærmeste handelssted, som befant seg i Ecuador 1000 km øst, ble dette ingen umiddelbar suksess. Men nordmennene visste råd, og i det herrens år 1927 malte de føttene på samtlige av øyenes Sula nebouxiis (en slektning av Lunde-fuglen) blå. Deretter gav de fuglene kunstnernavnet Blue-footed Booby, og dro til Ecuadors hovedstad Quito for å lansere den nye fuglearten. Senere ble nordmennene viden kjent for sine oppdagelser og nå er naturlig nok Galápagos en stor turistmagnet og et yndet sted for biologer, botanikere og kajakkpadlere. Mye på grunn av den blåmalte fuglen.

Tilbake til nordmennene, så greide de å etablere sitt lille samfunn på inntektene som fulgte fra fuglen, mye grunnet deres bakgrunn som eksperter innenfor det økonomiske felt. I disse dager er det ingen nordmenn igjen på øyene, men fuglen finnes fortsatt, og føttene er like blå, som om naturen syns å ha lært den det.

TAKK LYNDON!

DAGEN DERPÅ

Å drikke seg full midt i uka = u-lurt.
Å drikke seg full når man skal på jobb klokka ni neste dag = dumt.
Å drikke seg full på BACON VODKA = idiotisk

All of the above = Jajaja. Dårlig dag i dag, ja.

TAKK LYNDON!

Space-disko (og kåbbåy-hatt)

På mange måter startet jeg THE SPACE RACE. For meg er galakser, stjernetåker og sort materie langt mer mystisk og inspirerende enn dørgende kjedelig landjorda og havdypene.

Dermed var det overraskende for meg å oppdage at Norge, mitt eksil-land, har sin egen sterke fascinasjon for det ytre værelse (rom). Vi må klamre oss til en svenske med norske aner langt bak i slekta for å ha en astronaut å skryte av, men på musikkfronten, der skryter til og med amerikanerne av den norske romfartsmusikk. Det store er SPACE DISCO! Lindstrøm har nettopp gitt ut albumet Where You Go I Go Too som kan lyttes til og bestilles HER

Legg forøvrig merke til hatten Lindstrøm har på seg på bildet. Er det en kåbbåyhatt??? Nylig bemerket en full kvinne at for henne var jeg "han som alltid gikk iført kåbbåy-hatt", enda mitt hodeplagg of choice er en langt mer utsøkt, lilla hatt, som ligner langt mer på den Lindstrøm er iført enn dem de vemmelige hodeplaggene kåbbåyene brukte. Jeg er tidligere amerikansk president ja, men ingen ukultivert bajas av den grunn!

TAKK LYNDON!

Prospektkort VII

TAKK LYNDON!