Evacuate planet earth!

I dag er det jeg, Jaroslavl Ignasjevitsj, tjommi av og kvasi-samboer med Bøya (kallenavnet jeg har gitt Lyndon) som blogger. Først litt om meg: Jeg er født og oppvokst i Tsjetsjenia, uflyktning (jeg flykter ikke fra noe, jeg har bare flyttet til Ålesund for å jobbe som servitør), ungkar og ikke-røyker. Ponsdag (på onsdag, min anm.) fyller jeg 33 år og skal feire i Fürst Uranovs gate 77, like bortafor Bingsa, retning Grautneset. Feiringen starter klokka sju presis (de som kommer etter sju blir isteden geleidet til inkatemplet på Akslafjellet) og du er hjertelig velkommen. Huset vårt, som nå er bare mitt, rommer uendelig med gjester og evinnelig med småkaker og ymse alkohol.

Nok om meg, og over til grunnen for at det i dag er jeg som blogger:

Lyndon Buoy Johnson ble i natt, klokka 02:47, bortført av secret service. Antakelig, slik jeg ser det, fordi Bøya vet for mye. Ikke om amerikansk politikk og interne saker i regjeringen, men fordi han generelt sett vet for mye. Naturlig nok var dette opptrinnet svært ubehagelig, men min venn Lyndons siste ord før de dro ham med ut i tjenestebilen var oppløftende: "Jeg skal blogge så ofte jeg kan!". Etter dette kom en av agentene bort til meg og forklarte at Mr Johnson fraktes til et sikkerhetsanstalt et sted i USA, hvor han skal fratas all kontakt med utenomverdenen. Men: da jeg spurte om Lyndon kunne få blogge i ny og ne, sa han "ok, det skal vi nok få til." Fint dette, tenkte jeg og gikk tilbake til skjønnhetssøvnen.

PS! Michael Jackson er egentlig ikke død, for jeg fant et brukt kondom med rester av sperm som jeg kjente igjen som Lyndon Buoy Johnsons og en forskrekket MJ i senga til LBJ like etter secret service dro!

TAKK LYNDON!

Brian Beluga ga denne i gave til en kompis:

Alle kjenner vel det opprinnelige Cogito Ergo Sum - Jeg tenker altså er jeg. Det har her blitt til jeg tenker altså sju. Under følger en anekdote hvor det Descartes prinsipp er blitt omvendt:

I do not think -- therefore I am not.

Here is the illustration of this principle:
One evening Rene Descartes went to relax at a local tavern. The tender approached and said, "Ah, good evening Monsieur Descartes! Shall I serve you the usual drink?". Descartes replied, "I think not.", and promptly vanished.

TAKK LYNDON!

Postkort XIV

Så over til postkortene -- men i dag blir det elektronisk:

Kjære feminister i Politets Bordtennisseksjon,

jeg funderer for tiden fælt på (jeg får hverken sove, stå eller løpe) hvordan kvinner, jenter, ungpiker og eldre damer tørker sitt anus -- ? Tar de grep bakfra, som de fleste menn, eller angriper de forfra siden de ikke har noen stor penis som henger i veien, slik som jeg har?

Send svar til postcards@live.no

Hilsen tidligere president i De Forente Stater,

Lyndon Buoy Johnson.

Svar vil postes så snart feministene får fart på sakene.

TAKK LYNDON!

Idébase

Jeg får innimellom helt vanvittig gode ideer. I min høye alder hender det derimot at de forsvinner like raskt som de dukket opp i hodet mitt. De er som seler man møter på padletur. De titter opp et lite øyeblikk, så dukker de ned igjen.

I lengre tid har jeg fundert på hvordan jeg kan få løst dette verdensproblemet. Jeg må på en eller annen måte unngå å miste noe av det fantastiske jeg kommer på, og aller helst samtidig finne en måte å spre dette for verden. Så langt er det nærmeste jeg har kommet problemet en notatblokk og denne bloggen.

Det var frem til nå! Jeg har nemlig besluttet å gå til anskaffelse av en båndopptaker og ta opp hvert eneste sekund av mitt våkne (og sovende) liv. 24/7/365/12 resten av livet egenovervåkning. Jeg har fra før en båndopptaker som har plass til rundt 3 timer på hver side av tapen. Nå vil jeg gå til anskaffelse av en til (slik at skiftene kan gå uten at jeg går glipp av noe). I tillegg tenker jeg å inngå avtale med båndprodusent for å få dem til å sende meg taper, og jeg vil hyre en assistent som kan stå for opptakene nattestid (jeg grynter i søvne, og jeg er sikker på at meningen med livet ligger skjult der i mine sovende ulyder).

Disse tapene med gullkorn, ideer, samtaler, spiselyder, etc. vil så bli tilgjengelig på et museum et eller annet sted i landet. Her kan folk, mot en liten symbolsk sum påp si 77 kroner, gå inn og velge en kassett fra den nøye kategoriserte samlingen, ta på seg øreklokker, og få sitt liv beriket (les: forstygget).

TAKK LYNDON!

Grøft

Jeg har for vane å ferdes på lite mennesketraffikerte strekninger, men i dag spaserte jeg gjennom en av byens mer lugubre strøk mens jeg var på vei hjem fra arbeid. Der fikk jeg se denne karen:
Tydelig forslått og mindre begavet i kunsten å vise seg fra sin beste side, lå den forkomne mannen i veikanten. Hvorfor han var naken vet jeg ikke, men jeg håper han har blitt frastjålet klærne.

TAKK LYNDON!

Etter livet

Mange har sendt meg epost og spurt om jeg, som den guddommen jeg er, kan forklare hva som hvordan det er i etterlivet. Jeg går da ut ifra at de ønsker å få vite hvordan det er i paradis, men jeg kan forsikre dere om at samtlige som leser denne bloggen kommer til å havne på det andre stedet.

De siste 333 årene har helvete gjennomgått en dyptgående modernisering. De fleste demonene har mistet arbeidet sitt, fordi de evige pinslene i stor grad utføres av menneskene selv.

Det finnes i hovedsak to typer helveter:

1. DET SOSIALE HELVETE

I den moderne kapitalistiske verden finnes knapt noe så grusomt som pinlige sosiale situasjoner. For eksempel starten på en fest der få kjenner hverandre, og alkoholkonsumet har nettopp begynt. Samtalene dreier seg uten unntak om hva man gjør, hvor gammel man er, hva man har gjort tidligere, etc.

Dette har helvete tatt konsekvensen av. For omlag halvparten av de fortapte sjelene er helvete i all evighet starten på en fest. Det er ingen alkohol tilgjenglig, og hver gang man er i ferd med å komme dypere inn i en samtale enn: "Jeg heter Teodor, er rørlegger og liker pistasj-is bedre enn krokan" så roterer det lille, utålelig pregløse festlokale, så du plutselig må forholde deg til nye personer.

2. DET PRIVATE HELVETE
For omtrent den andre halvparten av befolkningen i underverden er det ikke noe slikt som pinlige situasjoner. Alle sosiale sammenkomster er av det bedre, og man blir alltid i godt humør av å treffe nye mennesker, uansett hvor kjedelig disse personene skulle vise seg å være.

For disse frikene har helvete kommet opp med en helt spesiell tortur. De oversosiale må gjenoppleve livet sitt, hvert bidige sekund, uten å ta del i det, og uten at de får se andre være med heller. Man blir spent fast, helt alene, i midten av en diger, klam kinosal. Øynene blir låst fast til skjermen hvor filmen som vises er ditt eget liv. Det hadde ikke vært så verst hadde det ikke vært for at filmen stadfester de oversosiales største frykt: at de egentlig er mutters alene i verden. Filmen viser nemlig bare deg, og ingen andre, ingenting annet faktisk. Du får se deg selv naken mot sort bakgrunn, gjennom et livsløp der du fører hånden mot munnen, mot kjønnsorganet, mot rumpa, du løper, du sitter, du ligger, du står, du snakker til deg selv.

TAKK LYNDON!

Achtsig Jahre -- keine Haare

En kamerat av meg er åtti år gammel -- uten hår. Helt sant! Det fikk meg til å tenkte på denne videoen, hvor ventrilokvisten rister dukka så hardt at håret faller av. Mulig er det noe lignende som har hendt min kamerat. Før så han nemlig slik ut:

TAKK LYNDON!

Garderobemannen

Jeg ringer foretaket garderobemannen:

(Garderobemannen-ansatt - GA

Lyndon Buoy Johnson - LBJ

Garderobemannen-sjef - GS)

GA: Garderobemannen. Du snakker med Sture.

LBJ: Kan jeg få snakke med denne garderobemannen?

GA: Jeg vet ikke om jeg riktig forstår hva du mener..?

LBJ: Jeg vil gjerne snakke med garderobemannen!

GA: Du kan få snakke med sjefen her, vent litt da.

LBJ: Nei, jeg vil ikke snakke med sjefen.

...

LBJ: Hallo? HALLO? Gikk du din frekke

GS: Hei, dette er Arne Johansen. Hva er problemet?

LBJ: Det er ikke noe problem her, jeg skulle bare gjerne snakke med Garderobemannen.

GS: Haha, det er ingen garderobemann. Det er bare bedriften som heter det.

LBJ: Å jasså, så hvorfor har dere valgt et så tåpelig navn?

GS: Vi er den ledende garderobekjeden i Norge.

LBJ: Så vidt jeg vet er dere den eneste, og jeg kan derfor ikke skjønne hvorfor dere valgte et navn som impliserer at det er en slags mystisk figur som står bak alle garderobene deres.

GS: Dette har jeg dessverre ikke tid til.

LBJ: Du forsøker å sno deg unna hva, men det akter jeg ikke å la deg få muligheten til. Dette skal jeg komme til bunns i.

GS: Jeg legger på nå. Du får ha en fortsatt fin dag.

LBJ: Dere har ikke hørt det siste fra meg! Bare vent!

TAKK LYNDON!

Diskodans

"On the whole it's a romantic pop disco album just like "Disco Romance" but maybe a bit more varied in style. We're very happy with it."

Dette sier den svenske artisten Sally Shapiro om sitt nye album, "My Guilty Pleasure", som kommer i butikkene 25. august. Les mer...

Gjett om jeg gleder meg, da!

Modell-castingen

For noen dager siden fortalte jeg at jeg skulle på modell-casting. Nå lurer dere vel gruelig på om jeg ble valgt eller vraket. Er jeg virkelig så vakker som jeg synes når jeg ser meg selv i speilet, eller har mine 100 år tært på trynet og gjort meg utiltrekkende.

Jeg tok drosje fra min residens til sentrum, forsøkte å innynde meg hos sjåføren for å slippe å betale, men han lot seg sjokkerende nok ikke sjarmere. Han sa jeg luktet vondt, og forlangte ekstra tips. Jeg hevet armene for å sjekke armhulene, og det gikk relativt raskt opp for meg at jo visst, jeg stinket.

Det fikk bare stå sin prøve, jeg skulle jo tross alt bare synes, ikke luktes på. Dagen før jeg skulle på modell-castingen fant jeg det passende å endre litt på frisyren. Jeg hadde nylig sett filmen La den retta komma in. En gripende svensk vampyrfilm, som absolutt er å anbefale. Unggutten i hovedrollen (bildet) har en hårklipp lik den en av guttene i Brødrene Løvehjerte hadde, og jeg tenkte at sånn vil jeg også se ut. Så jeg tok saksa fatt og klipte i vei.

Håret mitt ble derimot ikke på langt nær så elegant ut som det ser ut på denne unge adonisen. Noe av grunnen til det var at panneluggen min lå klistret mot pannen så jeg antakeligvis virket direkte motbydelig der jeg kom på modell-castingen.

Jeg har nemlig sluttet å dusje, og går for tiden rundt og synger en nydelig liten sang:

(melodien er La det Swinge)

Aldri dusje det er rock 'n roll
Aldri dusje jeg vil lukte som et troll
Å å å hei hå
Aldri dusje det er rock 'n roll

Det skulle være unødig å meddele at jeg ikke ble oppdaget.

Til sist en liten reklame fra en av våre sponsorer:

Andy e gir i disse dager ut album. Det er et dobbeltalbum med elektronisk musikk, i formatet minnepinne i pinne.

Kjøpes kun herfra:

www.myspace.com/ervik

TAKK LYNDON!

Pygmy

Chuck Palahniuk er ute med ny bok. Den har vært ny en god stund nå, men jeg tenkte at tiden var mør for å få litt oppmerksomhet rundt denne.

Boka heter Pygmy, og handler om 13-årige agent 67, Pygmy, en øst-europeisk immigrant i en liten amerikansk småby. Navnet får han pga. sin lille størrelse, omtrent som en vertikalt utfordret. Pygmy kommer fra et totalitært styrt land, og er en av mange agenter nå bosatt i USA. Målet deres er terrorvirksomhet.

Palahniuk, forfatter av Snuff, Fight Club og Haunted, sier dette om boka: "So far, Gerry Howard says it's the best book I've done. Fingers crossed for luck."

Gerry Howard er kunstner, altmuligmann, kritiker og bajas, så at det er grunn til å se fram til denne boka kommer, er det ingen tvil om!

TAKK LYNDON!

Gullegull

Her hadde jeg tidenes beste idé: frityrstekte løvtynne skiver av gulrot. Det ville vært et sunnere alternativ til potetgull. Jeg skulle markedsføre det med reklamer som viste feite folk som spiste potetchips mot tynne folk som spiste gulrotchips. Jeg hadde til og med et helt GENIALT navn på produktet: GULLEGULL.

Det er selvfølgelig min egen feil at jeg verken har tatt patent på ideen eller startet en fabrikk for å masseprodusere Gullegullet, men jeg hadde ikke trodd at Sørlandschips skulle rappe konseptet så kjapt.

Altså ser jeg ingen annen råd enn å anmelde produktet: Rotgrønnsakschipsen får 1 av 10 jafs, pga at de har tatt ideen. Smaken vet jeg ingenting om, jeg har ikke prøvd produktet enda, og jeg forventer at dere av solidaritet også avstår fra å kjøpe en sånn pose, som forøvrig er kjempedyr, hva er greia med en liten pose til 27 kroner? Altså, jeg hadde antakeligvis kjøpt den hadde det ikke vært for at det koster en liten formue. Akkurat som det er gourmet å bruke gulrot isteden for potet.

TAKK LYNDON!

Tilbakekomsten

Med vers som "When Eminem was just a snack" og "Back when the coolest thing in store, oo-oh-oh/Was a Commodore 64", har jeg kun én ting å si: Jeg er glad for at Aqua gjør comeback, jeg.

TAKK LYNDON!

Kunstprosjekt

Brian Beluga kaller det for Ecstatic Boredom, og har skrevet forklaring på engelsk:

"Life is a long, boring, wait to die. Short intermezzoes of worthwhile experiences occur, but no matter how interesting your life is, your excistence will mostly be excruciatingly dull.

It is impossible and undesirable to live each day as the last, but what about the opposite. Why not try to see the world without preconceptions? Each average day has an endless, ecstatic possibility just underneath the numbing veil of experience."

Det pågående kunstprosjektet kan sees her.

TAKK LYNDON!

Filmanmeldelse av REPO

Jeg har tidligere, med usedvanlig høy grad av presisjon, anmeldt Quantum of Solace basert på traileren, nå skal jeg anmelde en film basert på coveret, og de fem første minuttene:

REPO

Filmen Repo (2008) kommer fra produsentene av Saw. Coveret viser et slags robotromvesen, med rød-metallisk drakt og blå laserøyne. Ordet Repo (etterfulgt av et utropstegn) er skrevet i en kantete, aggressiv stil. Fonten minner om dem brukt i det tidligere Sovjetunionen, og får meg til å tenke at filmen foregår i et slags alternativt univers, hvor roboter har startet et ideelt samfunn og er i gang med en kald krig mot den såkalte "frie verden".

Baksideteksten røper derimot at det ikke er tilfelle. Karakteren på forsiden er en repo-mann, en mann som henter organer fra dem som ikke kan gjøre opp gjelden sin. En klassisk mørk fremtidsvisjon altså, og kanskje også litt kjedelig? Nei, for et lite bilde på baksiden, av tre nesten nakne kvinner bundet fast etter armer og bein så kroppene deres danner kryss, lover at denne filmen er noe litt utenom det vanlige. Det samme gjør det faktum at to av rollene i filmen innehas av Paris Hilton og Ogre.

Beskrivelsen av filmen som en Tim Burton-aktig krysning mellom Bladerunner og The Rocky Horror Picture Show burde få varsellamper til å eksplodere av overoppheting hos enhver med avsmak for svulstig . Det at den derimot inneholder rå, heftig rockemusikk gjør derimot at det er lett å la seg friste, for det er lite som er så fornøyelig i skrekkfilm som å se drøy splatting til sløye rockeriff.

Filmen begynner med en forhistorie fortalt i form av tegneserie-ruter, med tåpelig gitarføring over. Det er duket for en kalkun av ypperste klasse. Frerm til en mann med dypt alvorlige øyne, langt sølvblondt hår kommer slentrende inn i bildet. Han snur seg med blikket rett mot seerne og setter i gang å synge. Repo er en musikal. Bare noen minutter ut i filmen og stanken av den avdøde vokalisten i Queen skyller mot deg. Fysjom. Rett tilbake til utleiesjappa og bytte film. Til en (knapt nok) marginalt bedre.

TAKK LYNDON!

Sykkeltör

Hei! Jeg har vært på sykkeltur i Oslo, og siden jeg er uten data, hva nå enn det skulle gjøre med sykkelevnene mine, føler jeg at jeg må poste min syklede rute. Jeg skulle egentlig bare sykle litt i nabolaget for å teste sykkelen, og siden jeg hadde dårlig tid -- jeg hadde en avtale en time etter jeg la ut på tur -- tenkte jeg at jeg ikke kom til å være så lenge ute. Den gang ei:

Omlag klokka sju la jeg ut på turen rundt nabolaget, og hjem kom jeg ca fem timer senere, rundt midnatt. Da hadde jeg vært høyt og lavt, ja til og med et par kilometer fra fylkesgrensa til Buskerud. Når jeg så tryvannstårnet langt sør for meg, tentke jeg at det var best at jeg ringte en kamerat for å høre om han kunne sjekke hvor jeg befant meg. Denne kameraten var inkompetetent, og opplyste meg kun om at jeg måtte være ca 1-2 mil slik kråka flyr nord for Østerås T-banestasjon. Gøy med sykkel!

TAKK LYNDON!

ARIEL PØNK!

Hei, you gotta gotta gotta gotta gotta gotta go! Helt på ordentlig, du er nødt på konsert i kveld. Det irriterer meg grenseløst at jeg ikke befinner meg i Oslo for øyeblikket, for Ariel Pink spiller til dans på blå med bandet sitt Haunted Grafitti.

Det koster ingenting å få med seg dette tilbake til fremtiden-bandet, som uten tvil er det beste som har skjedd popmusikken siden siden siden hva faen jeg kommer ikke på noe som er så rått som Ariel Pink.

Hvis du ikke går på konsert tror jeg ikke på at du liker musikk. Jeg vil sannsynligvis aldri snakke med deg mer. Gå da vel, om enn bare for å fortelle meg hvordan det var. Det koster deg bare 130 kroner liksom. Ingenting. Kom deg på konsert nå da!

Æsj, jeg skulle vært i Oslo nå.






TAKK LYNDON!

Siden jeg er internettløs, blogger jeg nå fra en kamerats ps3. Gjett om det er slitsomt å skrive med en ps3 -kontroll !Off...

Meg selv

Jeg er penere enn han her. Så hvorfor er jeg ikke modell?? Jeg har gjort iherdige forsøk på å bli oppdaget, det vil si hengt på alle de mest fasjonable affærene i hovedstaden. Jeg har gått der med leppene formet som om jeg skulle si sju (prøv det, du ser enda penere ut enn med trutmunn).

Dessuten har jeg i mange måneder levd på samme diett som modeller og karakteren Woyzeck fra Georg Büchners skuespill av samme navn (filmatisert av ingen ringere enn ringreven Werner Herzog). Jeg har ikke tatt til meg annen fast føde enn bomull og druer. Jeg er 1.90 høy og veier 75 kg.

Jeg har ringt til klesdesignere og tilbudt meg å kle av meg og på meg for nesten ingenting. Likevel har ingen tilbydt meg jobb. Ingen har sagt, fy søren så pen du er Lyndon B., vi vil bruke deg i vårt neste moteshow.

Jeg er lei, og har bestemt meg for å gå til drastisk tiltak. Jeg skal på modellcasting i løpet av uken. Ønsk meg lykke til!

En annen ting, som faste lesere av bloggen vet drikker jeg mye alkohol. Nå er det derimot over en uke siden sist. Det er på tide med:

Problemet er bare at alle vennene mine er i andre deler av landet!

TAKK LYNDON!

News flood

En liten oppdatering på det som betyr noe her i livet:

• Det er forbudstider i Lillestrøm:

Man kan ikke lenger kjøpe nattmat når man er på byen. Alle (7) sjappene må stenge kl 01:30, etter ordre fra politisjefen. Dette for å hindre bråkmakere i å konkurrere om maten.

• Jeg har ikke datamaskin tilgjengelig:

Hvordan jeg presterer å blogge forblir foreløpig et mysterium.

• Jeg har fått meg en ny sykkel:

Hurra! Sykkelen er av merket Scott og kommer såklart fra Lillestrøm. Les mer...

• Jeg skal saksøke noen:

For omlag en ukes tid siden befant jeg meg i et kjellerlokale med mange gjester, hvor en av dem ble så dritings at når vakten på stedet bestemte seg for å kaste ham ut, dro han til denne. Vakten, som var omtrent tre ganger så stor som meg, falt så over meg og forårsaket et knekk i nakken min. Siden har jeg bare blitt verre, og selv en så avslappende ting som å sove begynner å bli slitsomt. Pass opp, fulle gjest, jeg skal finne ut hvem du er og saksøke deg for ekvivalenten til min fysioterapiregning!

• Simen Dyb Berg, hvem nå enn det er, har nylig uttalt at:

- Alle har vært inni meg.

TAKK LYNDON!

Plateutgivelse

Og nå, musikknytt fra undergrunnen:

Andy e har bestemt seg for å gå utenom alt som heter plateselskap, og gi ut album helt selv. På et noe spesielt format (avbildet over). Musikken er elektronisk, men også organisk, og derfor passer det at den gies ut på en minnepinne inni en pinne.

Albumet vil være tilgjengelig for anskaffelse fra Andy e sin myspace en gang i nærmeste fremtid.

Design er forøvrig ved Brian Beluga.

TAKK LYNDON!

Gummitarzan er tilbake

I filmen Liar Liar (Lystløgneren) kunne ikke Jim Carrey lyve. I filmen Yes Man kunne han bare si ja. Nå kommer enda en helsprø komedie med den tvangsnevrotiske trynevrengeren. Jim Carey er:

RUBBER FACE MAN

I filmen spiller Jim Carrey Jim Carrey, en dårlig skuespiller som ikke vil innse at han ikke kan spille andre filmer en idiotiske komedier, og som derfor prøver seg på seriøse roller, men feiler miserabelt.

Heldigvis kommer dette til å endre seg. Forvandlingen begynner med at sønnen til Jim Carrey lager grimaser ved kjøkkenbordet.

Carrey: Don't do that son. It's immature.
Son: But I love making faces.
Carrey: It used to be the only thing I had to live for, but then I grew up and started to make serious movies. You should do that too.

Senere samme dag ber sønnen til Jim Carrey til Gud om at Gud må la Carrey få bruke gummiansiktet sitt igjen. Morgan Freeman spiller en stivpinnet, kjedelig Gud, med en dårlig sans for humor. Neste morgen våkner Carrey opp og innser at han ikke kan snakke! Han kan bare bruke gummiansiktet sitt til å kommunisere. Det er duket for halvannen time med grimaser, ablegøyer og idioti.

Filmen er en fullstendig urelatert oppfølger til den første filmen Jim Carrey lagde i karrieren sin, Rubberface. Det ryktes om at Rubber Face Man vil bli en slags avrunding av karrieren. Regissøren planlegger å få Jim Carrey til å prøve verdens vanskeligste ansiktsuttrykk, som har fått fjeset til alle som har prøvd permanent låst fast på en måte som gjør at de kveles.

Dette gleder jeg meg til å se.

TAKK LYNDON!

Paul Dean?

I den siste boka om Paul Newmans liv, Paul Newman: the man behind the baby blues fremgår det at Paul Newman og James Dean har hatt seksuell omgang, samleie, sex og intim genitaliakontakt. Jøsse navn! tenkte jeg når denne nyheten først nådde mine eldgamle ører. Jeg håper ikke dette stemmer, for James Dean var en av mine beste kamerater og jeg har alltid sett på han som en like god kvinnebedårer som meg selv. Skal dette nå veltes av tølperes dyptdykk i Pauls privatliv?

TAKK LYNDON!

Postkort XIII

Jeg har sendt mitt første intergalaktiske brev. Beskjeden ble sendt per Interstellarmail, via nettsiden Contactaliens.com. Den kan sees ovenfor, men for dem som ikke har lupe følger mitt postkort til stjernesystemet 61 Cygni (A-B) her:

Hello. I am former president of the United States of America, Lyndon Buoy Johnson. Are you okay? Well, enough formalitites. I demand that you make me a spaceship and let me travel around in the galaxies in it, even though I might get drunk and drive it. This must be okay for a former president. You don't think so? Fuck you aliens! Sincerely yours Lyndon Buoy Johnson.

Etter å ha sendt, og betalt Contactaliens.com ni dollar og nittini cents legger jeg merke til en liten tekst under beskjeden min:

"Remember our technology limits the total amount of messages that can be sent. We will have to stop sending messages using this methodology on February 11, 2001."

Nå blir jeg virkelig forarget. Her trodde jeg at jeg skulle være den første i verden til å endelig få kontakt med romvesener. Menneskenes årtusenlange spørsmål om vi er alene i galaksen skulle bli besvart, men så viser det seg at hele greia er en rip off. Jeg ville bare si fra, så ingen andre går i fella, men passer seg for Contactaliens.com.

TAKK LYNDON!

Overmot II

I de senere årene vites det lite om Jaroslav Mikhailovitsj, men av de offentlige arkivene fremgår det at han avla doktorgraden i litteratur vved universitetet i Linz, noe osm tok ham ikke mindre enn seks år. Hva som videre hendte ham, og som førte ham til å gjøre sitt levebrød i bokseringen debatteres heftig i hele Russland. Den mest plausible teorien går ut på at Mikhailovitsj etter endt eksamen traff igjen den gamle mannen som hadde etterlatt seg verdipapiret. Den gamle krevde pengene tilbake -- med ågerrente -- og sendte dermed Mikhailovitsj ut i et økonomisk inferno. Å diskutere litteratur resten av livet ville ikke betale tilbake pengene han nå skyldte, men sin fortid som føtt og barsk bajaas kunne muligens øke inntektene betrakteig.

Det er denne teorien de skarpeste hjernene innenfor russisk boksing nå har godtatt, og det antas at det var dette som fór gjennom hodet til Mikhailovitsj da han kom seg opp igjen etter å ha lagt på sitt femte sekund i bokseringen, og med lynets hastighet sendte avgårde en jab rett i haka, som forårsakte Murgu fra Balkan å bli liggende. De tilreisende jublet, og en 57 år gammel Jaroslav Mikhailovitsj innså at karrieren var over.

TAKK LYNDON!

Ungt blod!

Jeg vil ha ungt blod! Det virker som jeg er den eneste, mens resten av samfunnet har hele oppmerksomheten rettet mot fortiden. Nostalgi kaller de det, nu vel. Jeg mener at samfunnet er gjennomsyret av nekrofili. De høyest aktede kunstverkene og musikken er jo noen hundre år gamle.

Hva er det som gjør at det forgagne er så tiltrekkende? Hvorfor vil vi heller elske med 300 år gamle drakulaer enn purunge jomfruer. Hvem vet? Jeg er en av få personer jeg kjenner som ser bakover bare for å vite hvilken retning jeg er på vei i.

Jeg hører på gammel musikk for å vite at den nye er ny ikke bare i årstallet, som det meste av dagens pop og rock, men også i innholdet og formen. Jeg leser gamle bøker for å få visshet om de tankene jeg har er tenkt før eller om de er et utslag av min genialitet.

Jeg vil mye heller være, som Markus Krunegård, en vampyr, enn dem som elsker vampyrer. Jeg vil ha det unge blodet.


Likevel har jeg, inspirert av samfunnets bakstreverske holdninger, tatt et dypdykk i min egen fordums kreative utfoldelse, og funnet frem noen låter jeg lagde i ungdomstiden. Dette er hardcore techno, som jeg produserte i en tid da jeg levde et utsvevende liv og egentlig var ganske lei av alkohol, nemlig i femtenårsalderen.

1. Denne er best
2. Denne er også bra
3. De siste par minuttene av denne er rimelig kule

Jeg vil ha en utendørs rave med masse glowsticks og denne typen musikk. Noen som er med? (Jeg vet at det vil bli en form for 20-års nostalgi, istedenfor 200-års nostalgi, men likefullt, noe som er så hjernekomprimerende og irriterende som dette her er vel verdt å bruke tid på tenker jeg).

TAKK LYNDON!

Episteme, episteme!

Lyndon Buoy Research Center avdekker nok en gang noe nytt og ekstremt spennende. Denne gangen handler det om Yellowstone National Park. Denne har relokalisert seg til fortennene til en kamerat av meg. Han har nå helt gule fortenner.

TAKK LYNDON!