Date med meg II

Nå skal dere høre hvordan daten gikk:

Etter å ha nytt en bedre middag på Restaurant Ventura, hvor vi hadde inngått i en hyggelig passiar om de andre debattantene på diskusjon.no, befant vi oss på trikkestoppet Rosenhoff, og kvelden gikk mot slutten (selv om vi skulle ta trikken omlag 7 stopp i samme retning).

Idet jeg entret restauranten så jeg meg raskt om etter en dame med sjørøverhatt, som hun hadde fortalt at hun ville ikle seg for å lettere gjenkjennes, og ikke langt unna inngangen så jeg henne. Hun så ikke ut som hun var en dag eldre enn 77, og i et speil så jeg plutsli at mine øyne fikk en blålig farve. Hennes hår var absint med louche-lyst, og huden melkesprengmyk med en gyllen lød i kinnene som jeg aldri før har sett maken til. Som den gentlemannen jeg er, bukket jeg så langt mine gamle leddbånd tillot det, og kysset hennes hånd (uten å kysse), som jeg har sett dagens statsoverhoder gjøre det.

Når trikken omsider kom, og vi steg på og fant våre plasser, kom hennes begredelige sider fram; jeg visste at dette var for godt til å være sant, og at noen feil måtte skjule seg under hennes behagende ytre: Mens trikken kjørte og vi småpratet, fikk Luciffa det for seg å gestikulere til vilt fremmede passasjerer om ledige sitteplasser. Hun henviste tykke og brede personer til 4-seters plassene, slanke og pene til de halvfylte dobbelplassene, og jamvel noen barn til setene hvor det egentlig bare er plass til én tjukkas. Her skulle visstnok sitteplassene utnyttes maksimalt, og det var som om Luciffa var ansatt av fylkesmannen for å utføre jobben.

Da demret det for meg, og jeg sluttet at Luciffa Gievel var sykelig opphengt i Tetris. At jeg ikke hadde oppdaget det tidligere... Klærne hennes bar alle farvene tetris har å by på: lilla, blå, grønn, brun og oransj. Videre minte det lysfarvete håret hennes meg om romskipet som tar deg til det ytre rom når du har rundet hele spillet. Hun var så opphengt i å plassere trikkepassasjerene ordentlig at når jeg forsøkte å ta farvel etter det sjette stoppet, hørte hun ikke. Hun fulgte ikke med, og jeg gikk alene ut i kjærligheten.

TAKK LYNDON!