NO 1: MorgenbladetFørst den minst betydelige, siden jeg ikke kan se på det som noe annet enn en dårlig spøk:
Hovedproblemet er at det strengt tatt ikke kommer frem hvorfor Morgenbladet har en nekrolog for pornostjernen Sasha Gabor. I alle henseende virker han som en grusom person, som kun har bidratt til forsøpling av kulturen. Filmskaperen Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen skriver derimot:
"Han var en av de siste eksentrikere. Han var det motsatte av hva velferdsparadiset produserer i barnehager, skoler og universiteter: pene og sympatiske mennesker uten noe å fortelle, fordi de ikke har opplevd noen ting."
Var han en eksentriker? Ut ifra din omtale virker han som en opportunist, en kapitalist, en mann uten særlige interessante egenskaper.
Dessuten, hvilken enorm feilkobling! Betyr det at man ikke har opplevd noen ting at man ikke har noe å fortelle? Hva med fantasien, fiksjonen, som filmskaper burde da Krutzkoff Jacobsen være klar over at man ikke behøver å ha opplevd noe spesielt for å ha en god historie å fortelle.
Så, kjære Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, svar meg snille deg, hva var så svært med den vemmelige mannen? Det eneste ved ham som provoserer (hvilket ser ut til å være det du trekker fram som hans vesentligste bragd) er at han blir gitt ufortjent mye oppmerksomhet, i likhet med f.eks. en annen som har gjort det til sin ekspertise å "irritere" et borgerskap som velvillig lar seg pille på nesen, nemlig Mathias Faldbakken.
NO 2: Dagens Næringslivs fredagsbilag D2
D2 har i dag en underholdende liten sak om mp3-spillerens tiårsjubileum. Mot slutten av artikkelen begår de den liberalistiske pressen (i hovedsak Dagens Næringsliv og Dagbladet) sin kardinalfeil. De viser seg som de små-borgerlige streberne de virkelig er. Hvordan kommer det frem? Gjennom deres ekstreme opptatthet av individualisme.
Skribenten hevder berettiget at ipod ikke lenger er et symbol for individualisme. Hvis man vil få blikk på trikken bør man heller trekke frem en Discman fra 1995, mente skribenten.
Skribenten hevder berettiget at ipod ikke lenger er et symbol for individualisme. Hvis man vil få blikk på trikken bør man heller trekke frem en Discman fra 1995, mente skribenten.
D2 er tuftet på den bemidlede del av den norske befolknings konforme ønske om å være spesielle, egenartede. Dette kan oppnåes ved å bruke penger på designmøbler, dyre gadgets, og ved å gå trendmessig antrukket. De forfekter en slags kvasi-selvrealisering, som ikke innebærer noen form for selverkjennelsen, hvilket vel må være det essensielle i individualisme.
D2 har pene bilder, tidvis interessante skriverier, men akk så kvalme holdninger.
Det minner meg om et argument en skribent i en studentavis hadde en gang for hvorfor man burde høre på singer-songwriteren Sufjan Stevens, jo, fordi han ga indie-kredibilitet.
Og nei, for dere som føler dere har gjennomskuet meg: Min kritikk av porno er ikke småborgerlig.
Takk Lyndon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar