En høstdag i 1937, da jeg var nitten år gammel, forsvant pappa. Mamma overbeviste seg om at han bare var forsinket fra jobben, og satt oppe halve natten med middagen klar. Jeg, på den annen side, innså at pappa var borte for evig og alltid, et synspunkt politiet også delte med meg -- skjønt noe lik aldri ble funnet. Kameraten min, John Nance Garner, og jeg, var sikre på at pappa ikke var død, selvom en begravelse snart fant sted, og hans navn for evig og alltid forsvant ut i det store intet.
Lik mammas overbevisning om at far var forsinket den kvelden, hadde Sam og jeg vår egen teori, også delt av flere andre ungdommer hvis fedre var forsvunnet. Denne gikk ut på at pappa hadde tatt turen innom en bar, og der var drinken hans blitt tilsatt en mickey uten at pappa var klar over det. Mens rusen førte ham inn i en tilsynelatende evigvarende spiral av fraværenhet, lot en løs planke i gulvet seg åpne og ned falt pappa i en ventende båt. Denne hadde så fraktet pappa til en større båt utpå havet, hvor signaturen hans ble forfalsket og han betrodde seg til et liv på de sju hav. Derfra hadde ferden gått til østen, hvor han ville tjene som del av et hvalfangerskips mannskap, slavende for en kaptein med tatoveringer, sigar og en topplue som ikke dekker ørene. Pappa var altså blitt shanghaiet.
TAKK LYNDON!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar