Evacuate planet earth!

I dag er det jeg, Jaroslavl Ignasjevitsj, tjommi av og kvasi-samboer med Bøya (kallenavnet jeg har gitt Lyndon) som blogger. Først litt om meg: Jeg er født og oppvokst i Tsjetsjenia, uflyktning (jeg flykter ikke fra noe, jeg har bare flyttet til Ålesund for å jobbe som servitør), ungkar og ikke-røyker. Ponsdag (på onsdag, min anm.) fyller jeg 33 år og skal feire i Fürst Uranovs gate 77, like bortafor Bingsa, retning Grautneset. Feiringen starter klokka sju presis (de som kommer etter sju blir isteden geleidet til inkatemplet på Akslafjellet) og du er hjertelig velkommen. Huset vårt, som nå er bare mitt, rommer uendelig med gjester og evinnelig med småkaker og ymse alkohol.

Nok om meg, og over til grunnen for at det i dag er jeg som blogger:

Lyndon Buoy Johnson ble i natt, klokka 02:47, bortført av secret service. Antakelig, slik jeg ser det, fordi Bøya vet for mye. Ikke om amerikansk politikk og interne saker i regjeringen, men fordi han generelt sett vet for mye. Naturlig nok var dette opptrinnet svært ubehagelig, men min venn Lyndons siste ord før de dro ham med ut i tjenestebilen var oppløftende: "Jeg skal blogge så ofte jeg kan!". Etter dette kom en av agentene bort til meg og forklarte at Mr Johnson fraktes til et sikkerhetsanstalt et sted i USA, hvor han skal fratas all kontakt med utenomverdenen. Men: da jeg spurte om Lyndon kunne få blogge i ny og ne, sa han "ok, det skal vi nok få til." Fint dette, tenkte jeg og gikk tilbake til skjønnhetssøvnen.

PS! Michael Jackson er egentlig ikke død, for jeg fant et brukt kondom med rester av sperm som jeg kjente igjen som Lyndon Buoy Johnsons og en forskrekket MJ i senga til LBJ like etter secret service dro!

TAKK LYNDON!

Brian Beluga ga denne i gave til en kompis:

Alle kjenner vel det opprinnelige Cogito Ergo Sum - Jeg tenker altså er jeg. Det har her blitt til jeg tenker altså sju. Under følger en anekdote hvor det Descartes prinsipp er blitt omvendt:

I do not think -- therefore I am not.

Here is the illustration of this principle:
One evening Rene Descartes went to relax at a local tavern. The tender approached and said, "Ah, good evening Monsieur Descartes! Shall I serve you the usual drink?". Descartes replied, "I think not.", and promptly vanished.

TAKK LYNDON!

Postkort XIV

Så over til postkortene -- men i dag blir det elektronisk:

Kjære feminister i Politets Bordtennisseksjon,

jeg funderer for tiden fælt på (jeg får hverken sove, stå eller løpe) hvordan kvinner, jenter, ungpiker og eldre damer tørker sitt anus -- ? Tar de grep bakfra, som de fleste menn, eller angriper de forfra siden de ikke har noen stor penis som henger i veien, slik som jeg har?

Send svar til postcards@live.no

Hilsen tidligere president i De Forente Stater,

Lyndon Buoy Johnson.

Svar vil postes så snart feministene får fart på sakene.

TAKK LYNDON!

Idébase

Jeg får innimellom helt vanvittig gode ideer. I min høye alder hender det derimot at de forsvinner like raskt som de dukket opp i hodet mitt. De er som seler man møter på padletur. De titter opp et lite øyeblikk, så dukker de ned igjen.

I lengre tid har jeg fundert på hvordan jeg kan få løst dette verdensproblemet. Jeg må på en eller annen måte unngå å miste noe av det fantastiske jeg kommer på, og aller helst samtidig finne en måte å spre dette for verden. Så langt er det nærmeste jeg har kommet problemet en notatblokk og denne bloggen.

Det var frem til nå! Jeg har nemlig besluttet å gå til anskaffelse av en båndopptaker og ta opp hvert eneste sekund av mitt våkne (og sovende) liv. 24/7/365/12 resten av livet egenovervåkning. Jeg har fra før en båndopptaker som har plass til rundt 3 timer på hver side av tapen. Nå vil jeg gå til anskaffelse av en til (slik at skiftene kan gå uten at jeg går glipp av noe). I tillegg tenker jeg å inngå avtale med båndprodusent for å få dem til å sende meg taper, og jeg vil hyre en assistent som kan stå for opptakene nattestid (jeg grynter i søvne, og jeg er sikker på at meningen med livet ligger skjult der i mine sovende ulyder).

Disse tapene med gullkorn, ideer, samtaler, spiselyder, etc. vil så bli tilgjengelig på et museum et eller annet sted i landet. Her kan folk, mot en liten symbolsk sum påp si 77 kroner, gå inn og velge en kassett fra den nøye kategoriserte samlingen, ta på seg øreklokker, og få sitt liv beriket (les: forstygget).

TAKK LYNDON!

Grøft

Jeg har for vane å ferdes på lite mennesketraffikerte strekninger, men i dag spaserte jeg gjennom en av byens mer lugubre strøk mens jeg var på vei hjem fra arbeid. Der fikk jeg se denne karen:
Tydelig forslått og mindre begavet i kunsten å vise seg fra sin beste side, lå den forkomne mannen i veikanten. Hvorfor han var naken vet jeg ikke, men jeg håper han har blitt frastjålet klærne.

TAKK LYNDON!

Etter livet

Mange har sendt meg epost og spurt om jeg, som den guddommen jeg er, kan forklare hva som hvordan det er i etterlivet. Jeg går da ut ifra at de ønsker å få vite hvordan det er i paradis, men jeg kan forsikre dere om at samtlige som leser denne bloggen kommer til å havne på det andre stedet.

De siste 333 årene har helvete gjennomgått en dyptgående modernisering. De fleste demonene har mistet arbeidet sitt, fordi de evige pinslene i stor grad utføres av menneskene selv.

Det finnes i hovedsak to typer helveter:

1. DET SOSIALE HELVETE

I den moderne kapitalistiske verden finnes knapt noe så grusomt som pinlige sosiale situasjoner. For eksempel starten på en fest der få kjenner hverandre, og alkoholkonsumet har nettopp begynt. Samtalene dreier seg uten unntak om hva man gjør, hvor gammel man er, hva man har gjort tidligere, etc.

Dette har helvete tatt konsekvensen av. For omlag halvparten av de fortapte sjelene er helvete i all evighet starten på en fest. Det er ingen alkohol tilgjenglig, og hver gang man er i ferd med å komme dypere inn i en samtale enn: "Jeg heter Teodor, er rørlegger og liker pistasj-is bedre enn krokan" så roterer det lille, utålelig pregløse festlokale, så du plutselig må forholde deg til nye personer.

2. DET PRIVATE HELVETE
For omtrent den andre halvparten av befolkningen i underverden er det ikke noe slikt som pinlige situasjoner. Alle sosiale sammenkomster er av det bedre, og man blir alltid i godt humør av å treffe nye mennesker, uansett hvor kjedelig disse personene skulle vise seg å være.

For disse frikene har helvete kommet opp med en helt spesiell tortur. De oversosiale må gjenoppleve livet sitt, hvert bidige sekund, uten å ta del i det, og uten at de får se andre være med heller. Man blir spent fast, helt alene, i midten av en diger, klam kinosal. Øynene blir låst fast til skjermen hvor filmen som vises er ditt eget liv. Det hadde ikke vært så verst hadde det ikke vært for at filmen stadfester de oversosiales største frykt: at de egentlig er mutters alene i verden. Filmen viser nemlig bare deg, og ingen andre, ingenting annet faktisk. Du får se deg selv naken mot sort bakgrunn, gjennom et livsløp der du fører hånden mot munnen, mot kjønnsorganet, mot rumpa, du løper, du sitter, du ligger, du står, du snakker til deg selv.

TAKK LYNDON!

Achtsig Jahre -- keine Haare

En kamerat av meg er åtti år gammel -- uten hår. Helt sant! Det fikk meg til å tenkte på denne videoen, hvor ventrilokvisten rister dukka så hardt at håret faller av. Mulig er det noe lignende som har hendt min kamerat. Før så han nemlig slik ut:

TAKK LYNDON!

Garderobemannen

Jeg ringer foretaket garderobemannen:

(Garderobemannen-ansatt - GA

Lyndon Buoy Johnson - LBJ

Garderobemannen-sjef - GS)

GA: Garderobemannen. Du snakker med Sture.

LBJ: Kan jeg få snakke med denne garderobemannen?

GA: Jeg vet ikke om jeg riktig forstår hva du mener..?

LBJ: Jeg vil gjerne snakke med garderobemannen!

GA: Du kan få snakke med sjefen her, vent litt da.

LBJ: Nei, jeg vil ikke snakke med sjefen.

...

LBJ: Hallo? HALLO? Gikk du din frekke

GS: Hei, dette er Arne Johansen. Hva er problemet?

LBJ: Det er ikke noe problem her, jeg skulle bare gjerne snakke med Garderobemannen.

GS: Haha, det er ingen garderobemann. Det er bare bedriften som heter det.

LBJ: Å jasså, så hvorfor har dere valgt et så tåpelig navn?

GS: Vi er den ledende garderobekjeden i Norge.

LBJ: Så vidt jeg vet er dere den eneste, og jeg kan derfor ikke skjønne hvorfor dere valgte et navn som impliserer at det er en slags mystisk figur som står bak alle garderobene deres.

GS: Dette har jeg dessverre ikke tid til.

LBJ: Du forsøker å sno deg unna hva, men det akter jeg ikke å la deg få muligheten til. Dette skal jeg komme til bunns i.

GS: Jeg legger på nå. Du får ha en fortsatt fin dag.

LBJ: Dere har ikke hørt det siste fra meg! Bare vent!

TAKK LYNDON!

Diskodans

"On the whole it's a romantic pop disco album just like "Disco Romance" but maybe a bit more varied in style. We're very happy with it."

Dette sier den svenske artisten Sally Shapiro om sitt nye album, "My Guilty Pleasure", som kommer i butikkene 25. august. Les mer...

Gjett om jeg gleder meg, da!

Modell-castingen

For noen dager siden fortalte jeg at jeg skulle på modell-casting. Nå lurer dere vel gruelig på om jeg ble valgt eller vraket. Er jeg virkelig så vakker som jeg synes når jeg ser meg selv i speilet, eller har mine 100 år tært på trynet og gjort meg utiltrekkende.

Jeg tok drosje fra min residens til sentrum, forsøkte å innynde meg hos sjåføren for å slippe å betale, men han lot seg sjokkerende nok ikke sjarmere. Han sa jeg luktet vondt, og forlangte ekstra tips. Jeg hevet armene for å sjekke armhulene, og det gikk relativt raskt opp for meg at jo visst, jeg stinket.

Det fikk bare stå sin prøve, jeg skulle jo tross alt bare synes, ikke luktes på. Dagen før jeg skulle på modell-castingen fant jeg det passende å endre litt på frisyren. Jeg hadde nylig sett filmen La den retta komma in. En gripende svensk vampyrfilm, som absolutt er å anbefale. Unggutten i hovedrollen (bildet) har en hårklipp lik den en av guttene i Brødrene Løvehjerte hadde, og jeg tenkte at sånn vil jeg også se ut. Så jeg tok saksa fatt og klipte i vei.

Håret mitt ble derimot ikke på langt nær så elegant ut som det ser ut på denne unge adonisen. Noe av grunnen til det var at panneluggen min lå klistret mot pannen så jeg antakeligvis virket direkte motbydelig der jeg kom på modell-castingen.

Jeg har nemlig sluttet å dusje, og går for tiden rundt og synger en nydelig liten sang:

(melodien er La det Swinge)

Aldri dusje det er rock 'n roll
Aldri dusje jeg vil lukte som et troll
Å å å hei hå
Aldri dusje det er rock 'n roll

Det skulle være unødig å meddele at jeg ikke ble oppdaget.

Til sist en liten reklame fra en av våre sponsorer:

Andy e gir i disse dager ut album. Det er et dobbeltalbum med elektronisk musikk, i formatet minnepinne i pinne.

Kjøpes kun herfra:

www.myspace.com/ervik

TAKK LYNDON!

Pygmy

Chuck Palahniuk er ute med ny bok. Den har vært ny en god stund nå, men jeg tenkte at tiden var mør for å få litt oppmerksomhet rundt denne.

Boka heter Pygmy, og handler om 13-årige agent 67, Pygmy, en øst-europeisk immigrant i en liten amerikansk småby. Navnet får han pga. sin lille størrelse, omtrent som en vertikalt utfordret. Pygmy kommer fra et totalitært styrt land, og er en av mange agenter nå bosatt i USA. Målet deres er terrorvirksomhet.

Palahniuk, forfatter av Snuff, Fight Club og Haunted, sier dette om boka: "So far, Gerry Howard says it's the best book I've done. Fingers crossed for luck."

Gerry Howard er kunstner, altmuligmann, kritiker og bajas, så at det er grunn til å se fram til denne boka kommer, er det ingen tvil om!

TAKK LYNDON!

Gullegull

Her hadde jeg tidenes beste idé: frityrstekte løvtynne skiver av gulrot. Det ville vært et sunnere alternativ til potetgull. Jeg skulle markedsføre det med reklamer som viste feite folk som spiste potetchips mot tynne folk som spiste gulrotchips. Jeg hadde til og med et helt GENIALT navn på produktet: GULLEGULL.

Det er selvfølgelig min egen feil at jeg verken har tatt patent på ideen eller startet en fabrikk for å masseprodusere Gullegullet, men jeg hadde ikke trodd at Sørlandschips skulle rappe konseptet så kjapt.

Altså ser jeg ingen annen råd enn å anmelde produktet: Rotgrønnsakschipsen får 1 av 10 jafs, pga at de har tatt ideen. Smaken vet jeg ingenting om, jeg har ikke prøvd produktet enda, og jeg forventer at dere av solidaritet også avstår fra å kjøpe en sånn pose, som forøvrig er kjempedyr, hva er greia med en liten pose til 27 kroner? Altså, jeg hadde antakeligvis kjøpt den hadde det ikke vært for at det koster en liten formue. Akkurat som det er gourmet å bruke gulrot isteden for potet.

TAKK LYNDON!

Tilbakekomsten

Med vers som "When Eminem was just a snack" og "Back when the coolest thing in store, oo-oh-oh/Was a Commodore 64", har jeg kun én ting å si: Jeg er glad for at Aqua gjør comeback, jeg.

TAKK LYNDON!

Kunstprosjekt

Brian Beluga kaller det for Ecstatic Boredom, og har skrevet forklaring på engelsk:

"Life is a long, boring, wait to die. Short intermezzoes of worthwhile experiences occur, but no matter how interesting your life is, your excistence will mostly be excruciatingly dull.

It is impossible and undesirable to live each day as the last, but what about the opposite. Why not try to see the world without preconceptions? Each average day has an endless, ecstatic possibility just underneath the numbing veil of experience."

Det pågående kunstprosjektet kan sees her.

TAKK LYNDON!

Filmanmeldelse av REPO

Jeg har tidligere, med usedvanlig høy grad av presisjon, anmeldt Quantum of Solace basert på traileren, nå skal jeg anmelde en film basert på coveret, og de fem første minuttene:

REPO

Filmen Repo (2008) kommer fra produsentene av Saw. Coveret viser et slags robotromvesen, med rød-metallisk drakt og blå laserøyne. Ordet Repo (etterfulgt av et utropstegn) er skrevet i en kantete, aggressiv stil. Fonten minner om dem brukt i det tidligere Sovjetunionen, og får meg til å tenke at filmen foregår i et slags alternativt univers, hvor roboter har startet et ideelt samfunn og er i gang med en kald krig mot den såkalte "frie verden".

Baksideteksten røper derimot at det ikke er tilfelle. Karakteren på forsiden er en repo-mann, en mann som henter organer fra dem som ikke kan gjøre opp gjelden sin. En klassisk mørk fremtidsvisjon altså, og kanskje også litt kjedelig? Nei, for et lite bilde på baksiden, av tre nesten nakne kvinner bundet fast etter armer og bein så kroppene deres danner kryss, lover at denne filmen er noe litt utenom det vanlige. Det samme gjør det faktum at to av rollene i filmen innehas av Paris Hilton og Ogre.

Beskrivelsen av filmen som en Tim Burton-aktig krysning mellom Bladerunner og The Rocky Horror Picture Show burde få varsellamper til å eksplodere av overoppheting hos enhver med avsmak for svulstig . Det at den derimot inneholder rå, heftig rockemusikk gjør derimot at det er lett å la seg friste, for det er lite som er så fornøyelig i skrekkfilm som å se drøy splatting til sløye rockeriff.

Filmen begynner med en forhistorie fortalt i form av tegneserie-ruter, med tåpelig gitarføring over. Det er duket for en kalkun av ypperste klasse. Frerm til en mann med dypt alvorlige øyne, langt sølvblondt hår kommer slentrende inn i bildet. Han snur seg med blikket rett mot seerne og setter i gang å synge. Repo er en musikal. Bare noen minutter ut i filmen og stanken av den avdøde vokalisten i Queen skyller mot deg. Fysjom. Rett tilbake til utleiesjappa og bytte film. Til en (knapt nok) marginalt bedre.

TAKK LYNDON!

Sykkeltör

Hei! Jeg har vært på sykkeltur i Oslo, og siden jeg er uten data, hva nå enn det skulle gjøre med sykkelevnene mine, føler jeg at jeg må poste min syklede rute. Jeg skulle egentlig bare sykle litt i nabolaget for å teste sykkelen, og siden jeg hadde dårlig tid -- jeg hadde en avtale en time etter jeg la ut på tur -- tenkte jeg at jeg ikke kom til å være så lenge ute. Den gang ei:

Omlag klokka sju la jeg ut på turen rundt nabolaget, og hjem kom jeg ca fem timer senere, rundt midnatt. Da hadde jeg vært høyt og lavt, ja til og med et par kilometer fra fylkesgrensa til Buskerud. Når jeg så tryvannstårnet langt sør for meg, tentke jeg at det var best at jeg ringte en kamerat for å høre om han kunne sjekke hvor jeg befant meg. Denne kameraten var inkompetetent, og opplyste meg kun om at jeg måtte være ca 1-2 mil slik kråka flyr nord for Østerås T-banestasjon. Gøy med sykkel!

TAKK LYNDON!

ARIEL PØNK!

Hei, you gotta gotta gotta gotta gotta gotta go! Helt på ordentlig, du er nødt på konsert i kveld. Det irriterer meg grenseløst at jeg ikke befinner meg i Oslo for øyeblikket, for Ariel Pink spiller til dans på blå med bandet sitt Haunted Grafitti.

Det koster ingenting å få med seg dette tilbake til fremtiden-bandet, som uten tvil er det beste som har skjedd popmusikken siden siden siden hva faen jeg kommer ikke på noe som er så rått som Ariel Pink.

Hvis du ikke går på konsert tror jeg ikke på at du liker musikk. Jeg vil sannsynligvis aldri snakke med deg mer. Gå da vel, om enn bare for å fortelle meg hvordan det var. Det koster deg bare 130 kroner liksom. Ingenting. Kom deg på konsert nå da!

Æsj, jeg skulle vært i Oslo nå.






TAKK LYNDON!

Siden jeg er internettløs, blogger jeg nå fra en kamerats ps3. Gjett om det er slitsomt å skrive med en ps3 -kontroll !Off...

Meg selv

Jeg er penere enn han her. Så hvorfor er jeg ikke modell?? Jeg har gjort iherdige forsøk på å bli oppdaget, det vil si hengt på alle de mest fasjonable affærene i hovedstaden. Jeg har gått der med leppene formet som om jeg skulle si sju (prøv det, du ser enda penere ut enn med trutmunn).

Dessuten har jeg i mange måneder levd på samme diett som modeller og karakteren Woyzeck fra Georg Büchners skuespill av samme navn (filmatisert av ingen ringere enn ringreven Werner Herzog). Jeg har ikke tatt til meg annen fast føde enn bomull og druer. Jeg er 1.90 høy og veier 75 kg.

Jeg har ringt til klesdesignere og tilbudt meg å kle av meg og på meg for nesten ingenting. Likevel har ingen tilbydt meg jobb. Ingen har sagt, fy søren så pen du er Lyndon B., vi vil bruke deg i vårt neste moteshow.

Jeg er lei, og har bestemt meg for å gå til drastisk tiltak. Jeg skal på modellcasting i løpet av uken. Ønsk meg lykke til!

En annen ting, som faste lesere av bloggen vet drikker jeg mye alkohol. Nå er det derimot over en uke siden sist. Det er på tide med:

Problemet er bare at alle vennene mine er i andre deler av landet!

TAKK LYNDON!

News flood

En liten oppdatering på det som betyr noe her i livet:

• Det er forbudstider i Lillestrøm:

Man kan ikke lenger kjøpe nattmat når man er på byen. Alle (7) sjappene må stenge kl 01:30, etter ordre fra politisjefen. Dette for å hindre bråkmakere i å konkurrere om maten.

• Jeg har ikke datamaskin tilgjengelig:

Hvordan jeg presterer å blogge forblir foreløpig et mysterium.

• Jeg har fått meg en ny sykkel:

Hurra! Sykkelen er av merket Scott og kommer såklart fra Lillestrøm. Les mer...

• Jeg skal saksøke noen:

For omlag en ukes tid siden befant jeg meg i et kjellerlokale med mange gjester, hvor en av dem ble så dritings at når vakten på stedet bestemte seg for å kaste ham ut, dro han til denne. Vakten, som var omtrent tre ganger så stor som meg, falt så over meg og forårsaket et knekk i nakken min. Siden har jeg bare blitt verre, og selv en så avslappende ting som å sove begynner å bli slitsomt. Pass opp, fulle gjest, jeg skal finne ut hvem du er og saksøke deg for ekvivalenten til min fysioterapiregning!

• Simen Dyb Berg, hvem nå enn det er, har nylig uttalt at:

- Alle har vært inni meg.

TAKK LYNDON!

Plateutgivelse

Og nå, musikknytt fra undergrunnen:

Andy e har bestemt seg for å gå utenom alt som heter plateselskap, og gi ut album helt selv. På et noe spesielt format (avbildet over). Musikken er elektronisk, men også organisk, og derfor passer det at den gies ut på en minnepinne inni en pinne.

Albumet vil være tilgjengelig for anskaffelse fra Andy e sin myspace en gang i nærmeste fremtid.

Design er forøvrig ved Brian Beluga.

TAKK LYNDON!

Gummitarzan er tilbake

I filmen Liar Liar (Lystløgneren) kunne ikke Jim Carrey lyve. I filmen Yes Man kunne han bare si ja. Nå kommer enda en helsprø komedie med den tvangsnevrotiske trynevrengeren. Jim Carey er:

RUBBER FACE MAN

I filmen spiller Jim Carrey Jim Carrey, en dårlig skuespiller som ikke vil innse at han ikke kan spille andre filmer en idiotiske komedier, og som derfor prøver seg på seriøse roller, men feiler miserabelt.

Heldigvis kommer dette til å endre seg. Forvandlingen begynner med at sønnen til Jim Carrey lager grimaser ved kjøkkenbordet.

Carrey: Don't do that son. It's immature.
Son: But I love making faces.
Carrey: It used to be the only thing I had to live for, but then I grew up and started to make serious movies. You should do that too.

Senere samme dag ber sønnen til Jim Carrey til Gud om at Gud må la Carrey få bruke gummiansiktet sitt igjen. Morgan Freeman spiller en stivpinnet, kjedelig Gud, med en dårlig sans for humor. Neste morgen våkner Carrey opp og innser at han ikke kan snakke! Han kan bare bruke gummiansiktet sitt til å kommunisere. Det er duket for halvannen time med grimaser, ablegøyer og idioti.

Filmen er en fullstendig urelatert oppfølger til den første filmen Jim Carrey lagde i karrieren sin, Rubberface. Det ryktes om at Rubber Face Man vil bli en slags avrunding av karrieren. Regissøren planlegger å få Jim Carrey til å prøve verdens vanskeligste ansiktsuttrykk, som har fått fjeset til alle som har prøvd permanent låst fast på en måte som gjør at de kveles.

Dette gleder jeg meg til å se.

TAKK LYNDON!

Paul Dean?

I den siste boka om Paul Newmans liv, Paul Newman: the man behind the baby blues fremgår det at Paul Newman og James Dean har hatt seksuell omgang, samleie, sex og intim genitaliakontakt. Jøsse navn! tenkte jeg når denne nyheten først nådde mine eldgamle ører. Jeg håper ikke dette stemmer, for James Dean var en av mine beste kamerater og jeg har alltid sett på han som en like god kvinnebedårer som meg selv. Skal dette nå veltes av tølperes dyptdykk i Pauls privatliv?

TAKK LYNDON!

Postkort XIII

Jeg har sendt mitt første intergalaktiske brev. Beskjeden ble sendt per Interstellarmail, via nettsiden Contactaliens.com. Den kan sees ovenfor, men for dem som ikke har lupe følger mitt postkort til stjernesystemet 61 Cygni (A-B) her:

Hello. I am former president of the United States of America, Lyndon Buoy Johnson. Are you okay? Well, enough formalitites. I demand that you make me a spaceship and let me travel around in the galaxies in it, even though I might get drunk and drive it. This must be okay for a former president. You don't think so? Fuck you aliens! Sincerely yours Lyndon Buoy Johnson.

Etter å ha sendt, og betalt Contactaliens.com ni dollar og nittini cents legger jeg merke til en liten tekst under beskjeden min:

"Remember our technology limits the total amount of messages that can be sent. We will have to stop sending messages using this methodology on February 11, 2001."

Nå blir jeg virkelig forarget. Her trodde jeg at jeg skulle være den første i verden til å endelig få kontakt med romvesener. Menneskenes årtusenlange spørsmål om vi er alene i galaksen skulle bli besvart, men så viser det seg at hele greia er en rip off. Jeg ville bare si fra, så ingen andre går i fella, men passer seg for Contactaliens.com.

TAKK LYNDON!

Overmot II

I de senere årene vites det lite om Jaroslav Mikhailovitsj, men av de offentlige arkivene fremgår det at han avla doktorgraden i litteratur vved universitetet i Linz, noe osm tok ham ikke mindre enn seks år. Hva som videre hendte ham, og som førte ham til å gjøre sitt levebrød i bokseringen debatteres heftig i hele Russland. Den mest plausible teorien går ut på at Mikhailovitsj etter endt eksamen traff igjen den gamle mannen som hadde etterlatt seg verdipapiret. Den gamle krevde pengene tilbake -- med ågerrente -- og sendte dermed Mikhailovitsj ut i et økonomisk inferno. Å diskutere litteratur resten av livet ville ikke betale tilbake pengene han nå skyldte, men sin fortid som føtt og barsk bajaas kunne muligens øke inntektene betrakteig.

Det er denne teorien de skarpeste hjernene innenfor russisk boksing nå har godtatt, og det antas at det var dette som fór gjennom hodet til Mikhailovitsj da han kom seg opp igjen etter å ha lagt på sitt femte sekund i bokseringen, og med lynets hastighet sendte avgårde en jab rett i haka, som forårsakte Murgu fra Balkan å bli liggende. De tilreisende jublet, og en 57 år gammel Jaroslav Mikhailovitsj innså at karrieren var over.

TAKK LYNDON!

Ungt blod!

Jeg vil ha ungt blod! Det virker som jeg er den eneste, mens resten av samfunnet har hele oppmerksomheten rettet mot fortiden. Nostalgi kaller de det, nu vel. Jeg mener at samfunnet er gjennomsyret av nekrofili. De høyest aktede kunstverkene og musikken er jo noen hundre år gamle.

Hva er det som gjør at det forgagne er så tiltrekkende? Hvorfor vil vi heller elske med 300 år gamle drakulaer enn purunge jomfruer. Hvem vet? Jeg er en av få personer jeg kjenner som ser bakover bare for å vite hvilken retning jeg er på vei i.

Jeg hører på gammel musikk for å vite at den nye er ny ikke bare i årstallet, som det meste av dagens pop og rock, men også i innholdet og formen. Jeg leser gamle bøker for å få visshet om de tankene jeg har er tenkt før eller om de er et utslag av min genialitet.

Jeg vil mye heller være, som Markus Krunegård, en vampyr, enn dem som elsker vampyrer. Jeg vil ha det unge blodet.


Likevel har jeg, inspirert av samfunnets bakstreverske holdninger, tatt et dypdykk i min egen fordums kreative utfoldelse, og funnet frem noen låter jeg lagde i ungdomstiden. Dette er hardcore techno, som jeg produserte i en tid da jeg levde et utsvevende liv og egentlig var ganske lei av alkohol, nemlig i femtenårsalderen.

1. Denne er best
2. Denne er også bra
3. De siste par minuttene av denne er rimelig kule

Jeg vil ha en utendørs rave med masse glowsticks og denne typen musikk. Noen som er med? (Jeg vet at det vil bli en form for 20-års nostalgi, istedenfor 200-års nostalgi, men likefullt, noe som er så hjernekomprimerende og irriterende som dette her er vel verdt å bruke tid på tenker jeg).

TAKK LYNDON!

Episteme, episteme!

Lyndon Buoy Research Center avdekker nok en gang noe nytt og ekstremt spennende. Denne gangen handler det om Yellowstone National Park. Denne har relokalisert seg til fortennene til en kamerat av meg. Han har nå helt gule fortenner.

TAKK LYNDON!

Hva er vitsen med facebook?

De fleste er for lengst lei vennenettverkssiden facebook og dens bastardbarn twitter. Det viser seg nemlig raskt at å holde kontakt med vennenne sine der er like kjedelig som i det virkelige liv. At deres banaliteter formidles gjennom tekst, og ikke fra strupebånd til ører, innebærer like fullt at det er banaliteter.

Så hva med å gjøre det litt mer interessant for seg selv? Skriv slibrig beskjeder til venner, etter at du har vært på byen kan du skrive i statusfeltet ditt at det er dritfett å endelig våkne opp med noen i armkroken igjen, og at du skal ut å trene styrke.

Det er langt lettere å fremstå som en tøffing enn en tufs, men det vil bli langt festligere hvis du tør å ha status hvor det står ting som: "Jeg føler meg så alene. Har skikkelig behov for en klem akkurat nå. Har prøvd å gni meg oppetter veggen, men det gir liksom ikke samme effekt." Garantert megakleint!

Gjør dine sosial relasjoner hakket mer interessante nå!

TAKK LYNDON!

Overmot I

Da Jaroslav Mikhailovotsj trodde han hadde møtt sin overman i bokseringen, kom han til å erindre de bortkastede årene ved universitetet i Linz. Samtidig syntes ordene "hybris" og "katarsis" å gjøre seg svært gjeldende for ham. Som tittelforsvarer i Den Transsibirske Jernbanens Semi-hemisfæriske Bokseturnering og ubeseiret 23 kamper på rad, hadde han til enhver tid befunnet seg i en viss harmonisk tilstand -- fram til i dag. På et sted hvor verken regler og normer eller selv fysiske lover syntes å være gjeldende, hadde Mikhailovitsj tilbragt mesteparten av sitt voksne liv.

Oppvokst i en gulag i mellomkrigsårene og sønn av en bonde hvis kjærlighet for hjemmelaget brennevin ble hans bane; sønn av en bondehustru som døde i barsel lærte Jaroslav seg tidlig å ta vare på seg selv i gulagen -- et sted i det østlige Sibir, hvor han ble sendt som følge av en kombinasjon av datidens løsgjengerlov og en mislyket ransforsøk av en flittig sultekunstner. Tanken på en evig tilværelse omgitt av smålige petimetre virket kvalmnde på Mikhailovitsj, og etter et trettenårig opphold i gulagen, i en alder av 19 år, brøt han ut av rekkene en dag de ansatte var på arbeidsutflukt i hans høyhet tsarens tjeneste, i det henseende å opprette en brostensbelagt vei mellom to gulager.

På sin vei sørover møtte Mikhailovitsj en svært gammel mann, så gammel at han hevdet han var et søskenbarn av Peter den Store. Den gamle, hvis navn var Deus X. Matsjina, forsvant så plutselig -- likeså gjorde buskaset han hvilte ved -- men etterlot seg et styke av fineste papir, som Mikhailovitsj til sin store forferdelse oppdaget at var et verdipapir på ikke mindre enn 13.000 rubler. I tillegg til dette fant han 34 kopek under en stein like ved.

FORTSETTELSE FØLGER!

TAKK LYNDON!

Kartong

Haha! Jeg blir glad av denne tegningen fordi Sisofys må være den eneste i hele universet som gjør mindre fremgang enn meg.

TAKK LYNDON (og The New Yorker)!

Alenesex

Vanligvis er masturbasjon forbeholdt mørke avkroker, men i dette hjemmet har noen hengt opp en lapp som oppfordrer folk til å ta seg litt tid for seg selv i full åpenhet. Det syns ikke så godt på bildet, men det er en klatt med noe hvitgul gugge like over hjertet.

TAKK LYNDON!

Stay sharp, keep it up -- say no, when u mean so! Live ur life!

Megacrazy.com -- den fæleste sida på heile internettet -- er tilbake i en ny og fresh stil. Dvs. de har fått opp en hittil ukjent vidjo, "Breeze, a movie about passion":

TAKK LYNDON!

A treatise on the correlation between quality and quantity

Nyere studier innen kvanteblogging har ført til fremragende og ytterst overraskende resultater: hvis du ikke har en blogg, har du en utsøkt blogg. Hvorfor får du vite etter reklamepausen.

Reklame for alternative raser

Tilbake til hvorfor. Jo, det har seg nemlig slik at ovennevnte studier har resultert i noe man kan kalle en ny naturlov. Denne loven, hvis gyldighet er ubestridelig, sier at en bloggs kvalitet er omvendt proporsjonal med nevnte bloggs innleggsantall. Den matematiske formuleringen ser slik ut:

bloggens kvalität = 1 / bloggens kvantität

Dette betyr at har man en blogg med bare ett innlegg (dividerer 1 med 1), står man igjen med 100%, altså 1, kvalitet. Har man latterlig mange innlegg, som det for eksempel er i denne bloggen her (og dette undergraver IKKE lovens gyldighet altså!), er kvaliteten heller jævlig laber.

Det finnes også et spesialtilfelle av denne loven. Hvis du har 0 innlegg, altså 0 kvantität, får man faktisk uendelig kvalität, siden 1/0 blir uendelig. Så konklusjonen blir altså at hvis man ikke har en blogg, har man en dritbra blogg.

Så lærte dere noe nytt i dag også.

PS! På samme måte som med Fermat da han skriblet ned sitt siste teorem, fikk også de som utledet kvalitätsloven problemer med plassmangel i margen. Utledningen/beviset kan dere derfor skyte en hvit pil etter.

TAKK LYNDON!

Fleip eller fakta?

Å, for en feiende flott låt Christian Ingebrigtsen har snekret sammen til Fremskrittspartiet. Jeg skriver snekret sammen bevisst for mannen sier dette i et intervju med VG:

- Det er Frp sin sang. Jeg er ikke Frp sin artist. Det er ikke slik at håndverkere og snekkere ikke gidder å jobbe for folk med andre politiske syn. Jeg er en artist og kan lage sanger for alle, svarer han.

Hvilken fantastisk måte å selge sin artistiske integritet på! Ingebrigtsen er den eneste artisten jeg har sett som insisterer på å ikke være mer kreativ enn den gjengse håndverker. Hvilken herlig selvinnsikt!

Eller er det bare lureri? Er Christian Ingebrigtsens låt en parodi på Fremskrittspartiets politikk, laget for å drite ut deres påtatte liksom-folkelighet. Teksten virker unektelig ganske sarkastisk:

Jeg er som folk flest
Jeg vil være fri
Til å velge selv
Å få leve i fred
Jeg tror at vi skal få
Slik som vi gir
Og at hver og en
Er sin egen lykkesmed

For det vi høster nå
Plantet vi i går
Med frihet har vi ansvar for å så
De valgene vi tar
På leting etter svar
Bygger lag for lag
Fremtiden i dag

TAKK LYNDON!

Kriminalität

I min søken etter den perfekte vennegjeng fant jeg denne bisarre forsamlingen. Tør du tippe hvilke to som nettopp har utført en kriminell handling?

TAKK LYNDON!

Alkoholen som gift og legemiddel

Jeg fant igjen boka jeg skrev om for noen dager siden. Den heter Alkoholen som gift og som legemiddel, og var skrevet under pseudonymet professor dr. Jacob Molland. Under følger noen utdrag.

Om virkningen alkohol har på sanser:

"Undersøker en forskjellige sanser, finner en at ganskesmå alkoholmengder ikke førerr til noen målbar endring. Men når alkoholkonsentrasjonen i blodet overskrider en viss grense, som oftest ligger mellom 0,3 og 0,5 promille, begynner sanseorganene å arbeide dårliger enn normalt. Alkoholen virker altså sløvende. Så lenge en er nær den kritiske grense, er virkningen liten, men jo mer alkohol det kommer over i blodet, desto sterkere blir den. Ved ca. 4 promille inntrer bevisstløshet med utslukte sanser."

Om å drikke uten å spist godt først:

"Drikker en f.eks. en pjolter på tom mave, går den så å si direkte videre til tarmen og derfra hurtig over i blodet, så blodets alkoholkonsentrasjon stiger steilt. Kroppen får liten tid til å tilpasse seg til den nye situasjonen som alkoholen fremkaller, så virkningen blir sterkere enn den ville ha blitt om alkoholkonsentrasjonen hadde fått sitge langsomt til samme høyde."

Om alkoholens gode virkninger:
"Moderate mengder alkohol gir en følelse av velvære og avspenning fra dagliglivets bekymringer og småplager. Om det er fornuftig eller moralsk forsvarlig å bruke alkohol for å oppnå disse fordeler, er det delte meninger om."

Om alkoholens dårlige virkninger:
"Men selv om alkoholforgiftning ikke går så langt, kan den allikevel indirekte føre til dødsfall. Det kan hende den berusde sovner utendørs og fryser ihjel. Eller det kan hende at han liggerpå ryggen og kaster opp så han får maveinnhold ned i lungene."

Om alkohol i sosiale sammenkomster:
"En tendens til å lage flaue vitser kan være litt pinlig hvis ikke alle de tilstedeværende har fått sin vurderingsevne redusert."

TAKK LYNDON!

Sult II

Jeg går nå min tredje dag uten mat i møte, og mens jeg sitter nedenfor Muren hører jeg Skaperen koke egg ved kjøkkenet. Mitt navn er Jupiler og jeg er sulten. Jeg har gjort hva jeg kan for å få Skaperens oppmerksomhet: Jeg har gjentatte ganger urinert i sovearrangementet mitt, ført av i soveflaten hans/hennes, og tisset på bestefars/-mors rødfargete oppbevaringsboks for klær. I tillegg til dette har jeg bevisst spist sjampo for å få løs og stinkende avføring. Hva kan jeg nå gjøre for å få mat? Selv når Skaperen gosser seg i lunsj og middag, og jeg forsøker å lure til meg en liten bit, skyver han meg unna. Jeg er en utstøtt, radmager og sviktet innekatt.

TAKK LYNDON!

Min tredje bokutgivelse

Jeg hadde helt glemt at jeg en gang på 60-tallet skrev en bok om alkohol som gift og legemiddel. Det var en fantastis sak, som høstet meg stor ære.

Jeg gjenoppdaget boken ved en tilfeldighet på biblioteket i dag. Jeg skulle ha sitert noen utdrag fra den, men jeg har rotet den bort et eller annet sted i det digre herskapshuset mitt. Såsnart tjeneren min finner igjen boken skal jeg publisere noen utvalgte, eksepsjonelle, passasjer fra den.

I dag er det torsdag, og den første dagen denne uken at jeg ikke drikker meg full. Jeg har en pause, før jeg skal drikke resten av dagene denne uken. Men dere stakkars lesere har nok langt truttere og kjedeligere liv, og siden jeg ikke får sitert fra den fantastiske boken i dag må jeg tilby en (dårlig) erstatning.

Denne sangen har snurret på P3 en stund, og med god grunn, for den er ganske fin. Det samme er videoen, selv om jeg får følelsen av at det er en trailer til en film, og ikke en musikkvideo:

TAKK LYNDON!

Hvor mange er pene?

Hvor mange er egentlig pene? I tv-serien Seinfeld hadde Elaine og Jerry denne diskusjonen, og jeg tror de kom fram til at et sted mellom 2 og 20 % av befolkningen er pene. Dette kan du lett avgjøre selv:

En dag du tar bussen, se ut av vinduet og tell antall personer du kunne tenke deg å gå ut med. Når du har talt 100 personer totalt, ser du prosenten. Reglene:

1. Du må få et god titt på personen (ser du vedkommende kun bakfra, teller han/hun ikke)

2. Videreføring av nr. 1: Personer som står i klynger (f. eks. på busstopp), teller ikke med mindre du kun fokuserer på én av de. Du kan altså ikke skumse.

3. Personer som sitter rundt deg, i bussen, gjelder ikke. De kan gjelde dersom de forbipasserer sitteplassen din.

Lykke til, og TAKK LYNDON!

Mer apestreker

Det har lenge vært uvisst hvordan AIDS oppstod. Sykdommen som først ble oppdaget på åttitallet i USA, og som man lenge trodde bare rammet hemofile og homofile.

En teori, som tidligere vinner av Nobels fredspris, Wangari Maathai, trodde på var at AIDS kom med vaksiner. AIDS var altså noe vesten hadde spredt i Afrika, for å holde kontinente tilbake.

En annen idé har gått ut på at sykdommen opprinnelig stammet fra apekatter, og ble overført til en uforsiktig jeger. Apekatten har, ifølge teorien, blitt skutt, men ikke drept, og idet jegeren skulle avlive den har apen bitt jegeren, og overført viruset fra spyttet sitt til jegeren. Han har siden spredt sykdommen, og ført til dette globalet problemet.

Til nå har denne jegeren vært som "the missing link" i menneskenes opprinnelse. Det har vært umulig å finne ut hvem denne jegeren er!

Lyndon Buoy Research Centre kan nå avdekke at det ganske riktig er apekatter som har brakt denne dødbringende epidemien, men det er ikke et bitt som har spredd sykdommen. Grunnen til at "jegeren" ikke stod frem var at aidsen ble overført gjennom slimhinnekontakt. Personen hadde sex med (eventuelt ble voldtatt av) apekatten!

TAKK LYNDON!

Vil du være med hjem og se på apen min?

Så snart jeg er ferdig med å ordne meg på håret, skal jeg surfe nettet på jakt etter en ape. Den kan

• være til pynt i hjemmet
• hjelpe til med rengjøringen
• lage mat
• hente diverse fjernkontroller
• sortere bøkene mine

Dessuten tjener den til den fine sjekkereplikken i tittelen til innlegget. Hver torsdag i sommer planlegger jeg og noen kamerater å samles til ape-treff. Her skal apene konkurrere i forskjellige grener som stavsprang, 100 meter, høyde- og lengdehopp etc. SI gjerne fra hvis du har flere forslag til hva de kan konkurrere om.

Videre har jeg tenkt å skaffe meg en gorilla som jeg kan ha i boden. Dersom jeg kommer i klammerier kan jeg hente den.

Apekatten skal hete Bjørn Helge, men jeg har ennå ikke kommet på noe passende navn til gorillaen. Kanskje du kan hjelpe meg?

TAKK LYNDON!

Filmer å se frem til

Rybakk-ræva har vunnet MGP og det er nasjonaldag. I dag feirer vi innføringen av den norske grunnloven, en grunnlov som holdt jøder ut av landet. 17. mai er dagen da det tilsynelatende er legitimt å stille spørsmål ved hvorfor mørkhudede får gå i toget.

Siden jeg amerikaner lar jeg meg ikke rive helt med av den norske pølsespisingen og korpstorturmusikken. Jeg feiret dagen ved å drikke meg full før lunsj og sole meg naken på plenen min.

Nakensolbading er et sikkert sommertegn, og det samme er gode kinofilmer. Jeg gleder meg villt til filmatiseringen av Cormac McCarthy's post-apokalypse-epos The Road. TRAILER:


Og Von Triers antakelig dritskumle film Antikrist, som handler om en verden som ikke er skapt av Gud, men av Satan. TRAILER:



Så for dem som ikke har vakker nok kropp til å kle helt av seg ute i solskinnet, og dermed ikke tør å gå ut om sommeren ser det ut til å være noe dere kan gjøre innendørs. Hvis ikke filmene frister kan dere trene og bli like stygge som disse her:

TAKK LYNDON!

Tror du på Gud?

"Tror du på Gud? Tror du på gud?" Mens han spilte fotballkamp mot et kristent lag, hvisket en kompis av meg dette til motstanderens høyreving.

Derfor har jeg nå blitt kristen, og i kveld skal jeg delta i mitt første kristne allmøte (eller hva det nå enn heter). Dette skjer på Adventura i Ulsteinvik, og verten/taleren for kvelden er Monsieur ACG, som han kaller seg.

I invitasjonen står følgende i den mest perfekte løkkeskrift:

Der jeg skal holde vitnesbyrd om hvorfor jeg valgte den veien som jeg har valgt.
kort da om hva det dreier seg om.

Har alltid vært Kristen,men har det holdt det skjul
For noen mnd sida tilbake blei jeg frelst på nytt,og det å be om tilgivelse for alt det dumme jeg har gjort til jesus å gud

gjor at jeg følte meg renset,og kjenner jeg har fått fyllt det tomme rommet jeg hadde inni meg med masse glede bare ikke utvendig men innvendig også

utrolig herlig..


mange spør om det har klikka for meg eller om jeg har begynt å gå på meinighet på grunn av noe dame.

men det som er grunnen er vel at jeg vill ha det bedre med meg sjølv,og jeg har jo alltid vært kristen.

jeg føler at Ålesund amphi har mye mere glede å gi meg og nytte enn det og kanskje gå ut på fylla som jeg vill ha gjort før på lørdags kveld.

Er ikke lengre redd for å si det og jeg blir heller ikke flau lengre heller,men ja jeg går i meinighet kvar lørdag klokka 6 i steden for og gå ut på byen..

Men jeg kommer jo alltid dra på byen edru og danse for å danse er også noe naturlig ting som faller inn for meg
og jeg må gjøre.

Jeg er ikke forandra min personlighet er forsatt den gode gamle sprøe ACG,men bare at jeg har blitt sterkere troa på gud & Jesus det er det enste som er forskjellen

Dette blir en deilig opplevelse for meg, og jeg regner med at jeg får føling. Hurra!

TAKK LYNDON!

Katte-krek

Jeg er enslig, ensom og miserabel. Løsningen blir antakeligvis å gå til anskaffelse av en katt. De er søte og kjælne, og jeg tenker å kalle min for Visp (med mindre jeg finner på et bedre navn, i navneprosessen har jeg kjørt meg litt fast på navn som (Katta)strofe, (katta)kombe,(katta)pult, etc.)

Fotografiet er tatt av mr. Brian Beluga, og er en del av et nytt prosjekt han jobber med for tiden. Han lover å komme tilbake med link til ny blogg, beveggrunnen for prosjektet og en bønsj bilder snart.

Tilbake til min snarlig nyervervede katt: Jeg er naturlig nok bekymret for at den skal være en real villstyring eller en misantrop som gjør narr av meg i mine vemodige dager. Sånn som han her:



"I'm passing"
"Gone"



TAKK LYNDON!

Are you sure this story will be crazy enough?

Jeg har enttopp levert inn en skolestil. Vil du lese, så se her:

One day while I was jumping in the Bathroom a green lemur fell through the roof. It immediately jumped on the quilt and knocked over the bottle of Absinth. Then it ran out the door into the Bedroom and annihilated a cat named Jupiler off the Toilet. It then knocked a glass of urge off the coffee table. After seven minutes of chasing the lemur through the house I finally caught it and put it outside. It quickly climbed the nearest Lee Harvey Oswald.

TAKK LYNDON (og this shit)

Internettkunst

De tradisjonelle mediene har problemer med å omstille seg, og taper terreng mot nettet. Spesielt gjelder dette for avisene. Like fullt er redaktørene blant de som er mest positive til bloggerne, twitterne og facebook-ekshibisjonistene. Mantraet fra de som tidligere har vært portalvoktere for hvilken informasjon som formidles er at nettet demokratiserer og styrker ytringsfriheten. Nå kan alle bidra og sette dagsorden.

Størsteparten av nettburkerne viser heldigvis konstant at dette er langtifra noe de er interessert i. Bloggerne og folk som kommenterer på nettaviser vil ødelegge informasjonsformidling og seriøse debatter (det siste er et av ønskene til Fritt Ord-vinner Nina Karin Monsen).

Det finnes dem som ikke bare angriper de tradisjonelle medienes nyhetsformidling, og ødelegger mulighetene for diskusjon. Enkelte nettbrukere bruker det nye redskapet til å dekonstruere nettet med meningsløs tekst, rotete eksplosivt psykedeliske bilder, glitch-lyder, nettleseren får spasmer eller den refresher siden hyperaktivt.

Disse sidene er angrep på ideen om at noe i det hele tatt kan ha substans. Dette er en ny poesi, et nytt språk, en ny kunst, en ny verden.

World wide web world wide open:

http://wwwwwwwww.jodi.org/

http://www.0100101110101101.org/home/hybrids/00006/index.html

Den beste siden (trykk på alt):
http://dream7.com/

TAKK LYNDON!

Fraværenhet

I går var det stort oppstyr utenfor residensen min. Opptøyerne ville ikke meg noe, men oppmerksomheten var rettet mot sykehuset lenger borti gata. I dag leser jeg i avisa følgende artikkel:

"I går kom den kjente kirurgen Günther Bondhausburger i et øyeblikks fraværenhet til skade for å, mens han amputerte en koldbrannpasients begge ben, amputere sitt eget og en sykesøsters ben."

Javel, tenker jeg.

TAKK LYNDON!

Smakløse Øst-Europeere

Lørdag er det Melodi Grand Prix (eller Eurovision som vi kalte det i gamlelandet USA). Jeg har aldri fattet hvorfor de millitante jødene i Israel skal få lov å delta i denne europeiske konkurranse. Det hadde vært mye morsommere om japanerne hadde deltatt, med sine craaazyyyy påfunn.

Nok om det. Jeg har funnet en favoritt til årets konkurranse:

Denne traff meg rett i hjertet. For sjelden møter man vel maken til selvinnsikt og selvironi! Jeg sier ikke mer.

TAKK LYNDON!

Biltör

Det var i den tid jeg rullet omkring i min TX-1919-AZ mens jeg var sulten på opplevelser; på styrbord side hadde jeg min fagre Lady Bird som stirret endeløst mot horisonten; i baksetet satt ingen ringere enn min tjommi Lee Harvey Oswald og fiklet med en jojo. I begynnelsen av sexi-tallet var vi en uslåelig trio, eller The unrockable Trio (TuT), som de fleste kalte oss. Ved en rasteplass sør for Flagstaff hadde vi stanset og gitt en lokal urinnvåner, eller indianer (Amerindian), som man skal kalle dem hvis man vil vise respekt, et fotografiapparat i betaling for litt peyote, og ba ham ta et bilde mens vi suste forbi. Isteden fikk vi litt av et sjokk, Lady Bird og jeg, når vi snudde oss mot baksetet og Lee Harvey hadde tatt den ut. Tatt hva ut, spør du? Jo, DEN! Dette skjedde mens jeg hadde såvidt passert maksfarten, 90 mph, og følgelig fikk jeg bakoversveis, mistet styringen, og havnet i den idylliske innsjøen like ved veien. Indianeren var ikke snauere enn at han tok bilde av oss mens vi drev rundt i vannet. Kameraet, som var et polaroid, produserte da følgende bilde:

Polaroidet som barbaren ga oss så snart vi var kommet opp av vannet, viser en LHO som er tydelig skuffet over det hele (og som jeg håper innser at det er hans skyld), en Lady Bird som prøver så godt hun kan å bevare fatningen, og jeg da, som ikke helt skjønner hva som har hendt og forsøker å kjøre videre. Living in America!

TAKK LYNDON!

Skate or die

Alt var, som viden kjent, bedre før. Jeg så på programmet Norske talenter i går, og jeg irriterte meg over hvor gørrkjedelig og lite overraskende hele opplegget er. Hvem lar seg frappere av en kis som synger som en tegnefilmkarakter eller en gjeng apekatter som hopper rundt (de vil hevde: danser) på scenen.

Hadde dette vært starten av forrige århundre hadde det vært ekte friker on display. Folk som er veksthemmede, fargehemmede eller har vanvitti mye hårvekst. Da hadde det vært festligere å se på programmet. Da hadde det faktisk kunnet skapt følelser hos seerne, det kunne ha til og med kanskje irritert noen!

Jeg får ofte høre at folk i dag gjør ting bare for å provosere, men bortsett fra religionsfundamentalister og kjipe anti-religiøse (begge leirene er ganske slitsomme), hvem lar seg egentlig provosere av noen ting?

Visst skriver folk hatefulle ytringer på nettdebatter, men de lar seg jo ikke provosere av noe egentlig. De er jo bare sinte unge menn som ikke får seg noe og ikke har venner. Når var siste gang du faktisk følte deg provosert? Da du så at Bjarne Melgaard hadde malt nakne guttunger? NÆÆÆÆ! Det tror jeg faktisk ikke noenting på.

TV og nettet har fratatt oss evnen til å føle noe annet enn en mild overbærenhet med det meste. Ikke at det nødvendigvis er noe negativt. Nietzsche mente jo at vi ikke burde hate noe, men se på alt og alle med nettopp mild overbærenhet.

Problemet er bare at det er ikke lenger bare de tingene vi misliker vi ser på på den måten. Jeg merker at det skal stadig mer til for å rive meg med. En ting som fortsatt får meg gira er skating. Denne nye videoen fra Vega har skating som er fetere enn fetaost (hmm.. det skal jeg ha til middag i dag). Hovedrolleinnhaveren i videoen er penere enn han her, og stemningen er så herlig at jeg kjenner blodet bruse i min over hundre år gamle kropp.

Slutten er spesielt tyngde, i et tømt badebasseng med old-school-brett, og ikke sånt banan-brett som skaterne bruker i dag. Alt var mye kulere på åttitallet.

Skjønt, videoen er jo laget i dag. Så da er det jo noe fett i Y2Kx10 også. Jeg har ikke mistet troa på menneskeheten helt.

TAKK LYNDON!

SEX!!!

Kjærligheten suger kanskje. Akkurat nå leser jeg Brigitte van der Superheijdens bok Førstehjelp for et knust hjerte, og en kompis av meg har kommet til en dyp innsikt om at sex ikke er nødvendig. Følgelig har han gitt opp slikt. Dette kan kanskje føre til en økning i hans intellekt -- akkurat slik det gjorde for George Costanza i Seinfeld når han valgte å avstå fra sex?

Grunner til dette sølibatet kan sies å være:

1. Han har ingen tilbud om sex.

2. Han har ingen å ha seks med.

Jeg, for min del, har sex omtrent hver dag. En kamerat av meg gjorde meg for litt siden oppmerksom på at jeg kun har utseendet å fare med. Når jeg ble oppmerksom på dette, var veien til fysisk kontakt med det andre kjønn null problem: for tiden bruker jeg kun å avlegge et vannhull/forsamlingssted et beskjeden besøk litt utpå ettermiddagen, sitte der noen minutter uten å si noe som helst, så går det hele av seg selv og jeg ender opp med en skjønnhet ved min side. Trikset er bare å ikke åpne munnen, for jeg har tydeligvis ingen oratoriske evner når det gjelder tilnærminger til en muse.

Gjør som meg, og det vil gå deg godt!

TAKK LYNDON!

Y2Kx10

For noen dager siden skrev jeg om hun som gifta seg med Berlinmuren.

Etter det har jeg blitt nedlesset av post fra folk som vil at jeg skal skrive om kjærlighetsforholdet deres. Gert Tjølse skriver (på engelsk, av en eller annen grunn):

"I don’t always have sex with the car," he explains. "Sometimes I stroke and kiss her bodywork, or rub myself up against her. If I’ve just been driving her, I have to wait for the exhaust pipe to cool down before I have sex. And I always use a condom because of all the dirt and dust inside."

Jeg orker ikke å ha noe mer med disse galningene å gjøre. Jeg er forelsket i Y2K. År totusenproblemet. Jeg vil ha cybersex med år2000.

Dessverre ble ikke årtotusenproblemet så ille som ventet, men jeg har lest (på en lapp jeg har skrevet) at år 2010 kommer til å bli mye mye mye mye verre. Det blir år 2000 x 10, og forskere har allerede kalt problemet Y2K x 10. Det er ventet at internett skal smelte, og datamaskinen skal bli om til en brødrister.

TAKK LYNDON!

Letter from the metal

I dag har jeg endelig fått svar fra Metallica (Jeg sendte jo dette postkortet)!

Fra: metal@digger.net
Sendt: May 5. 2009 07:13:24
Til: postcards@live.no

---

Hi there, Buoy!

I see you are interested in our Sandman-song. That's great! By the way, I loved having you over for that candle light dinner a few years ago. I remember you showing all of us what a great glottal singer you are when you sang Britney Spears' "Piece of Me".

Over to your question about whether we encourage people to enter the sandman or that the sandman actually enters (the stage or something). We don't know... What is a sandman, really? Do you know? Wikipedia states that it is

1. a figure in folklore who brings good sleep and dreams

2. a comic book

3. a Norwegian documentary

I believe, after watching the music video, that the former explanation is the best. The child in the video appears to be having terrible dreams, so-called albtraumen in German.

However, entering a person of sand sounds very intriguing -- maybe I will try it tomarrow!

James H.

---

TAKK LYNDON!

Kjærlighet

Å, dette store mysteriet kjærligheten! Jeg er så våryr!

En venn av meg har nylig startet en affære med en yngre yndigere og mer italiensk kvinne enn ham selv. Jeg er misunnelig (eller er det sjalu? som de fleste bloggere sliter jeg ikke sjelden med rettskrivingsnormene, og som de fleste blogger gidder jeg ikke bruke for eksempel http://www.ordnett.no/ for å sjekke hva som er rett). Jeg har trålet nettet i håp om å finne kjærligheten. Youtube hadde dette å tilby:

Enda mer fascinert ble jeg da jeg oppdaget Eija-Riitta Berliner-Mauer. En svensk kvinne, født i 1954 (jeg gidder ikke å regne ut hvor gammel hun er, gjør det selv) har giftet seg med berlinmuren. Hun er såkalt objektseksuell, det vil si at hun tenner på objekter, i dette tilfellet en mur.

Historien om Eija-Riita og hennes utkårede er virkelig en tragisk kjærlighetshistorie. Hun forteller om sin manns jobb: "My husband's job was to divide East and West Berlin. He is retired now.

Eija-Riita forteller hvordan de møttes: "We've been in love for many years. I was attracted to him ever since he was born. Yes, he is some years younger than me. But neither of us feels that this age difference matters. True love can easily transcend a few years.
It was very much a long distance romance as neither of us likes to travel. For much of the time, I had to make do with photos of him. And of course seeing him in newspapers and on the television. But the distance between us only served to intensify our feelings for each other.

Les mer om dette fantastiske, tragiske kjærlighetsforholdet som aldri vil bli fullbyrdet (med mindre, hun blir murt inn i muren muligens?).

TAKK LYNDON!

I am thinking of...

... Akinator! Trykk HER, så får du se selv.

Akinator er en ånd i en lampe. Omtrent som Genie fra Aladdin, bare at Akinator bestandig vet hvem du tenker på. Han oppfyller ikke tre ønsker, men forbløffer deg med sine ferdigheter innen tankelesing -- det være seg enten du tenker på Ricky Martin, meg, Lee Harvey eller til og med Jupiler. Men hvis du lyver på en av dine svar må du ta Akinators plass i lampen, så spill fair.

TAKK LYNDON!