My friend II

Jeg har tidligere skrytt av min venn, Lee Harvey Oswald, og i dag har jeg tenkt å gjøre det samme. Sist gang hadde jeg funnet et bilde fra 1957 og serverte i den forbindelse noen festlige historier vedrørende hans vesen. I dag har jeg funnet enda et bilde, og dog det bærer flere likheter med det foregående, er det faktisk slik at dette er en yngre LHO: Det ble tatt noen år tidligere, i 1953, på hans 14-årsdag.

LHO var i sitt sedvanlige humør, altså tilbaketrukket og temperamentsfull, men denne kvelden hadde jeg bestemt at vi skulle male byen rød. Å få ham ut av den psykiatriske avdelingen han befant seg i, var et problem, men det gikk på et vis. «Schizofreni med passiv-aggressive tendenser» var betegnelsen på lidelsen hans, ifølge de fleste doktorene som arbeidet ved sykehuset.
Jeg vil ikke kjede leseren med lite interessante skildringer av vår flukt, men heller vise til filmen Den store flukten fra 1963.

Den kvelden dro vi på en bar som het Bar, for det var et ganske øde sted vi befant oss på. Der kjørte vi i oss flere dødens rekker, et system for alkoholkonsum som er dømt til å mislykkes/lykkes: Man tar (minst) tre shotter av synkende grad alkoholvolum og kjører i seg på en-to-tre. Eksempelvis:

1. Captain Morgan (55%)
2. Pernod (45%)
3. Vodka (37,5%)

Forårsaker noe av dette usmak i munnhulen, er et glass vin/øl fint skylle det hele ned med, men da må man drikke hele glasset! Forøvrig er det lurt å unngå dødens rekke for sent på kvelden. Avhengig av hvor mye man har drukket/har tenkt å drikke, er det optimalt med en slik rekke omtrent én time etter man først begynte konsumet.

Dette var bare et eksempel. Alkoholen LHO og jeg tilførte dødens rekke den kvelden, var følgende:

1. La Fée Absinthe (76%)
2. Captain Morgan (55%)
3. Pernod (45%)
4. Vodka (37,5%)

Litt av en miks altså, og dette gikk ned på under 20 sekunder, sammelignbart med å drikke to kretanske vinflasker på mindre enn ett minutt. Når så mye tøys hadde fylt munnhulen, måtte vi selvsagt skylle ned, noe som gikk greit med et glass vin hver. Formålet med dødens rekke er å bli mye (fullere/) lystigere enn alle andre tilstedeværende, men siden det kun var LHO, jeg og en sliten bartender i lokalet, utgikk dette.

Hva som hendte senere er nokså uklart, men LHO våknet ialfall opp i sengen sin på psykiatrisk avdeling (han forklarte meg dette ved å sende meg et postkort noe senere), og jeg hadde funnet veien til ei lokal jentes soverom. Dagen derpå er ikke noe å skryte av, så det kan leseren selv tenke seg til.

TAKK LYNDON!