Claun

I 1977 oppdaget jeg klovnefobien, eller Coulrophobia, som det også heter. I 1972 sendte jeg nevøen min avgårde til Chicago for å finne seg en sommerjobb: jeg var mektig lei av den late tassen som stadig vekk slanget seg på divanen og hang i tapeten. Han var 23 år, og jeg nærmet meg 65. I Chicago fantes en mann ved navn John, som hadde unødvendig mye forefallende arbeid han måtte få gjort den sommeren. Uten å nøle sendte jeg nevøen min avgårde med neste tog. Det var det siste jeg så av ham. John var ikke den mest normale av arbeidsgivere, og på sensommeren ble det oppdaget at han hadde ekspedert 33 gutter og unge menn, deriblant min nevø, den slyngelen. Jeg trenger ikke engang fortelle hvor sinna broren min, Sam ble (han mistet besinnelsen (les: drakk seg full) litt senere og ringte pressen for å fortelle dem om min ugjerning). Grunnen til den klovnete fobien er kort og godt at den halvnakne John bestandig kledde seg ut som en klovn, med sminke og det hele. Og ikke nok med det, men han hadde også dukker og bilder av klovner, spesielt en, Pogo, hengende rundt omkring i huset. Dette fant jeg ut da jeg så dokumentaren på fjernsyn noen år senere.

Dette innlegget var egentlig en unnskyldning for å vise det fenomenale bildet som følger med. Men underveis fant jeg ut at jeg også kunne vise en fin video, med en enda finere sang! Bare trykk >>HER<<

TAKK LYNDON!