Nordpolbjørn

Dette er min venn, Nordpolbjørn, fritt tegnet etter egen hånd. Bildet skulle opprinnelig være et stilleben av diverse diplomer og utmerkelser jeg har mottat opp gjennom årene, men NPB ville så gjerne bli avbildet. NPB fikk jeg av en annen god venn av meg, John Ronald Reuel Tolkien, bedre kjent som forfatteren av Hobbiten og Ringenes Herre (forøvrig har hans nyeste bok, fullført av sønnen, Christopher, Húrins barn, nylig dukket opp på det norske markedet), da han kola vippen for noen tiår siden. Nordpolbjørn var lenge julenissens hjelper på nordpolen, men julenissen ville ikke ha noe med ham å gjøre lengre da han oppdaget at bjørnen stod bak de stadige fyverkerioppskytingene vi mennesker kjenner som nordlys, og samtidig løste mysteriet om de forsvunne rakettene som egentlig hører til på sleden. Slik ble NPB sendt i eksil, som meg, og omfavnet varmt av Tolkien. Men etter Tolkiens død i '73 havnet han i mine hender via postens tjenester: NPB ble sendt i en tupperware-beholder sammen med et brev hvor det stod:

Kjære LBJ, jeg overlater til deg Nordpolbjørn. Han har i mange år har gledet meg med sine morsomme sprell, artige påfunn og store hjerterom. Men nå føler jeg meg strukket, som smør skrapt over for mye brød, og synes ikke lenger jeg er skikket til å ta vare på denne fantastiske skapningen på en måte som vil være ham verdig. Jeg håper du vil finne en måte å ivareta ham på, og ikke neglisjere ham slik den fordømte nissen på nordpolen gjorde.

- Din venn, JRRT

Hva mer kunne jeg gjøre enn å motta denne gavepakken - jeg skal ikke legge skjul på at jeg lenge har ønsket meg en kjæledegge, og at jeg lenge har hatt et godt øye til NPB. Opp gjennom årene har NPB vært en av mine viktigste støttespillere i hverdagen. Hans ferdigheter på kjøkkenet og vaskerommet var ikke til å tro, og overgikk den mest ivrige husmor (beklager Claudia, men NPB er et geni innefor husholdningsivaretaking). Etter lange møter i det Ovale kontor, strabasiøse limousinkjøreturer uten soltak og fjernsyn, og kjedelige møter med andre eks-presidenter, var det god å komme hjem til en bjørn som hadde et varmt måltid og en aperitif (i form av absinth) klart. Klesvasken behøvde jeg heller ikke bekymre meg særlig for, og å re opp sengen har jeg ikke gjort siden 22. november 1963, kvelden før jeg overtok som president etter JFK.

Men nå har pipen en annen lyd: Da jeg forlot landet for å leve i eksil, kunne ikke NPB være med. I tollen på Ronald Reagan Washington National Airport, ble NPB gjenstand for noe jeg (og Richard D. Ryder) kaller specieisme. Da vi skulle gjennom metalldetektoren kom ikke NPB gjennom; han ble gjentatte ganger bedt om å gå tilbake og spasere gjennom en gang til. SLik forølp det i lang tid, til NPB til slutt mistet besinnelsen og for et lite øyeblikk tok til instinktene og angrep en av sikkerhetsvaktene. Selv om NPB er en tam bjørn har han ikke glemt sin styrke og sine naturlige instinkter. Jeg mistenker sikkerhetsvaktene for å drive gjøn med den stakkars bjørnen i et forsøk på å sette ham på sin, slik de ser det, mindreverdige plass. Angrepet førte til at NPB straks ble skutt i benet av en tjenestemann på stedet og deretter bedøvet så kraftig at han la seg flat på gulvet. Så kom noen dyrepassere som sa de skulle transportere ham til San Diego Zoo. Mine instinkter sa at jeg burde være med ham (noe som innebærte å utsette turen til Ålesund), men idet jeg tenkte den tanken kom de hersens youtube-ryktesprederne stormende med skjellsordene haglende. Sikkerhetsvaktene i den erkehersensende metalldetektoren stanset opprørerne, men jeg forsto kjapt at jeg ikke kunne ta hensyn til NPB, og at jeg måtte haste videre til flyet.

Dermed skilte våres veier seg, og til den dag i dag har jeg ennå ikke hatt kontakt med NPB (noe som ikke er så rart siden han verken kan lese eller skrive), men jeg håper at jeg får se ham igjen en gang i framtiden. Kanskje på en fest - ?

Takk Lyndon