På sporet av den tapte tid

For femte sommer på rad leser jeg en bok i den franske forfatteren Marcel Prousts mesterlige romanserie På sporet av den tapte tid. Opprinnelig ville den stormannsgale, sykelige forfatteren utgi verket sitt i tre bind, men forleggeren delte det opp i femten. På norsk er det utkommet i 12 bøker. Jeg har altså kommet til numero 5, som har undertittelen "Veien til Guermantes I".

I den semi-selvbiografiske serien skriver Proust om estetikk, smak, sosietetsliv, følelser, rus, kjærlighetsforhold, filosofi. I det hele tatt innsiktsfullt om det aller meste som opptar alle personer med et snev av interesse for livets mest interessante sider. Enkelte vil gå så langt som å kalle det litteraturhistoriens viktigste verk, og jeg vil si, tja, hvorfor ikke. Hver eneste bok har i alle fall hatt stor betydning for meg.

Her er et lite utdrag fra boken jeg holder på med nå, hvor Proust argumenterer elegant for at en persons omgangskrets ikke nødvendigvis er vesentlig for ens åndelige utvikling. Les og nyt:

"(...) den innflytelse man tillegger miljøet [er] først og fremst riktig når det gjelder det åndelige miljø. Man tilhører sin idé, det finnes langt færre ideer enn mennesker, så alle som slutter opp om samme idé er selvfølgelig like. Siden en idé ikke har noen fysisk utstrekning, kan de menneskene som bare er fysisk tilstede omkring en person og hans idé på ingen måte forandre den. Og siden en idé er noe som er hevet over menneskelige interesseområder og ikke kan dra nytte av dem, kan de personer som er oppfylt av en idé ikke være drevet av hensynet til egennytte."

Deretter følger vel 10 sider med diskusjoner omkring militære operasjoners estetiske sider. Fascinerende lesning på alle måter!

Takk Lyndon