Lenge har jeg ventet på å smake beef jerky, denne "delikatessen" blant de amerikanske. I går hadde jeg sjangsen, og grep den følgelig:Jeg var sedvanlig plassert på gulvet med min flaske Ricard mellom hendene da en ung mann trådde fram og ba meg med til kjøkkenet for å smake noe godt. Jeg lot meg ikke be sju ganger og krabbet etter. En grønn skål med noe brunfarvet i, var omhyggelig plassert midt på kjøkkenbordet. Jeg var for tiden på lagfest hos Barloworld (avskjedsfest for tiden deres i tour de France), noe som var grunnen til den sjeldne omgangen med folk. den unge mannen, som senere viste seg å være massøren Gianni Cedroni, rakte meg skålen og forklarte meg hva for noe godt dette var: beef jerky!
Hurra!, tenkte jeg, og grafset til meg en bit. Den var noe oljete, slett ikke tørr, men jeg kjørte den inn i den orale åpningen. Etter et par tygg hadde saken ikke forandret seg, men snarere blitt seigere. Konsistensen var nå helt forferdelig, og jeg lurte på om jeg kunne ha tatt feil av kjøttbiten og et lego-bilhjul som tilhørte lillebroren til laglederen, men etter en stund løste kjøttet seg opp og minte mer om den vanlige, tyggbare maten. Dette satt jeg pris på, men smaken var fortsatt fraværende - og forble det helt til jeg så meg nødt til å svelge. Da kom verdens verste ettersmak, og umiddelbart måtte jeg ta en telefon: den store hvite som står på badet.
Moralen i historien er altså: ikke spis beef jerky (m.m. du deltar i en konkurranse, sulter og/eller spiller kurrong en hel natt).
Takk Lyndon (og ikke den tomsete massøren)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar