Det er 28 juli. Den nye Batman-filmen, The Dark Knight, har premiere (eller har den allerede hatt det?), og publikum mønstrer til kinosalene. Solsvette og glinsende renner de over damen i billettluka. Men de har glemt godteri nå, og strømmer tilbake, ut av venterommet like før kinosalen, over gata. Pengene flyter fritt over disken der hvor kiwi-dama sitter. Hun har ingen butikk, hun bare sitter der med varene sine. Folk bryr seg ikke om penger mer, livet dreier seg kun om lynvingen nå, og de løper til de reserverte kinostolene sine.
Filmen begynner, og pubikum går av hengslene! Kinodamen ser på seg selv og tenkter at dette går av skaftet! Ingen tid til å dele ut reklamer til hverandre heller, hva har skjedd med de gamle gode cinematografstundene, roper hun idet hun bykser nedover mot elva - kanskje for å ta sitt eget liv, kanskje for å ta en sup vann.
Lever Batman opp til forventingene, som tross alt har drevet menneskerasen på kanten av sinnsykedom, eller faller han mellom to hullete stoler?
Svar følger.
Takk Lyndon
2 kommentarer:
La e merke til en lett inspirasjon i fortellerstilen fra harald eias dumdum boys fortelling?
Takk for gode og tankevekkende innlegg Lyndon.
Din største fan
L.H Oswald
En person med peiling altså? De ser vi ikke mange av her inne.
Du skjønner det, Lee Harvey (er det i orden at jeg kaller deg det?), at Preple og jeg er nære venner, og vi har begge to sett oss lei av at denne Haralden blant så mange andre Haralder gjør narr av han og bandet. Narr?, sier du kanskje, men narr mener vi det er. Derfor ville jeg parodiserer denne litt, og gjorde det her.
Takk for at du er min største vifte(reim)!
Takk Lyndon
Legg inn en kommentar