Jeg våknet i dag morges med et forferdelig hyl! Jeg hadde jo helt glemt at jeg i morgen skal være på plass i Brest for å overvære starten på årets utgave av Tour de France! I vill forferdelse oppsøkte jeg legen og tryglet ham om å la meg fare, men han ville ikke høre snakk om slikt. Jeg har fortsatt lang tid igjen av behandlingen min meddelte han meg.Nå var gode råd dyre, men i mitt innerste sinn kom jeg i hug en tunnel en venn jeg har blitt kjent med gjennom kurrongen hadde fortalt meg om: en sinnsykepasent her på sykehuset har nemlig arbeidet i flere måneder med å grave en tunnell ut av sinnsykefløyen, og tilfeldigvis faller hans fluktdag på dagen i dag, fedag 4. juli.
Så, uten ett eneste sekund å miste pakket jeg sakene og styrtet mot sinnsykeavdelingen. Vaktene hadde akkurat te-pause, så jeg kom meg inn usett. Der lå Ådne Gople, som kurrongvennen min hadde fortalt meg var flyktningens navn, på alle fire. Han var allerede halvveis inne i hullet i veggen da jeg kastet meg ned etter ham. Han mumlet noe på hissig Fijiansk, men de få glosene jeg hadde lært gjennom kurrongen hjalp meg til å få han til å forstå at jeg ville være med på flukten.
Planen var tydeligvis idiotsikker, og sju minutter senere dukket vi opp fra et gjørmete hull, kun få meter fra strandkanten. Jeg takket Ådne for hjelpen og ønsket ham samtidig lykek til videre før jeg styrtet mot stranden i søken etter et redskap til å fortsette flukten!
Takk Lyndon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar