Når Håkon Moslet utroper drøyt kjedelige Howl til Norges rockehåp, kan jeg være like flåsete og si at det er det strengt tatt Moha! som er.Det vil si, å kalle det rock vil forvirre så å si samtlige lyttere i landet. Men hva skal man døpe bastarden da? Garasje-frijazz kanskje, støy-pønk, arytmisk fønk-metall? Hardcore fra verdensrommet syns jeg passer bra for denne søte lille knyttneven av en sjutommer. Men der hardcore er en rigid sjanger med lovnader om kaos, som ytterst sjelden holdes, har duoen Moha! aldri levert annet enn anarkistiske energiutblåsninger.
Inntil nå. For plateselskapet har lovet (litt) mer struktur. Jeg starter med baksiden, siden den har ”Teknosangen”, mens framsiden har hakket mindre fristende ”Progorama”. Alle vet jo at techno er kulere enn prog. Etter litt over et minutt med buldring, romling og hyling har jeg rukket å tenke at det fyker like mye i alle retninger som før, uten at jeg har noe i mot det. Deres forrige album, Norwegianism, var jo også et av høydepunktene i fjor.
Så skjer noe uventet, et fett riff blir kastet inn og ”Teknosangen” fyker fremover på en eksplosiv, ødelagt, dansemusikk-takt. Hvordan klarer Morten Olsen og Anders Hana samtidig å få det til å være så fengende, så intenst og så hodevrengende? Jeg hopper rundt på gulvet så pick-upen spretter av plata.
A-siden er ikke dårligere. Spetakkelet er like massivt, takten er en mer rykkete-stopp-start, men tempoet er fremdeles heseblesende. Det virker som duoen ikke kan senke tempoet under spurt i mer enn noen få sekunder uten å miste interessen. Kanskje likeså greit.
Hvis du ikke får med deg denne singelen er det fortsatt håp om å få hørt låtene. Moha! spiller dem nemlig live i sommer, nå som de har gått over fra å spille improvisert kaos til å faktisk ha en spilleliste. Dessuten blir det nytt album til høsten., og som vi gleder oss! Hei, norsk rock: fremtiden er her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar